Hvis du har lyst til å fylle ferien din med fotturer i svimlende vakre fjellandskaper, fascinerende silkeveishistorie og besøk hos tradisjonsrike nomader, skal du dra til Kirgisistan. Her kommer du ikke til å dele opplevelsene dine med horder av andre besøkende. Til gjengjeld får du ekte gjestfrihet fra en befolkning som er ivrig etter å vise frem det vakre landet sitt.
De 40 solstrålene symboliserer Kirgisistans 40 opprinnelige stammer
Visste du...
at over 80% av Kirgisistans areal består av fjell?
at kirgisere drikker te til de fleste måltider?
Kirgisistans geografi
Alle veier fører til Roma, og alle fjellkjeder fører åpenbart til Kirgisistan. I hvert fall kommer det høytragende fjellkjeder myldrende gjennom Kirgisistan fra nabolandene Kina og Tadsjikistan. De to dominerende kjedene er Tian Shan og Alaj, og de sender ut flere mindre utløpere. Til sammen får alle disse fjellene Kirgisistans gjennomsnittshøyde opp på hele 2 750 meter over havet, og samtidig er de vakre nok til at landet har fortjent tilnavnet "Asias Sveits". Snødekte fjelltopper, breer og øde, vidstrakte høysletter hører til det man oftest ser i Kirgisistan, innimellom avbrutt av et dypblått fjellvann som den store innsjøen Issyk-Kul, på 6 000 km2.
Kirgisistans historie
Kirgisernes forfedre er nomadestammer fra Mongolia og den opprinnelige befolkningen fra Tian Shan-kjeden. Etter sigende skulle 40 opprinnelige stammer være grunnlaget for den nåværende kirgisiske befolkningen. Det blir også symbolisert i landets flagg, som viser en sol med 40 stråler.
De mange fjellene i Kirgisistan har holdt de fleste erobrerne og andre forstyrrende elementer ute av landet. Men noe som har hatt enorm betydning for Kirgisistans historie, er Silkeveien, som gikk som et forgrenet veinett fra Kina gjennom Kirgisistan til de store kulturene i Midtøsten og Europa. De kirgisiske silkeveisbyene ble ikke særlig rike, som så mange andre byer langs ruten, men landet fikk likevel tilført mange nye og viktige impulser. Fremmede folkeslag, språk og religioner banet seg sammen med Silkeveiens kamelkaravaner vei gjennom de kirgisiske fjellene. Etter at sjøveien til India ble oppdaget, mistet Silkeveien sin store betydning, men de ville fjellene er fremdeles de samme, og man bruker ennå de samme rutene gjennom området som på Silkeveiens tid – nå bare med biler i stedet for kameler.
Først for noen få hundre år siden begynte kirgiserne å føle seg som et samlet folk. Det skjedde da det islamske khanatet Kokand bredte seg over det meste av landet fra den gamle silkeveisbyen Osj. I 1876 erobret Russland det nåværende Kirgisistan, og resultatet ble på en gang en stigende kirgisisk nasjonalfølelse og en forbitret motstand mot alt russisk. Det ble ikke bedre da russerne begynte å dyrke opp nomadenes beitearealer. Da en kirgisisk stat senere oppsto innenfor Sovjetunionen, ble det i første omgang oppfattet som en befrielse fra russerne. Men til tross for tilsynelatende kirgisisk selvstyre ble den russiske dominansen ikke overraskende større og større i løpet av sovjettiden. Etter hvert var kirgiserne henvist til landområdene, mens de kirgisiske byene nesten utelukkende var befolket av russere, som betraktet de etniske kirgiserne som fremmede i sin egen republikk.
Akajev tiltrakk seg i begynnelsen av regjeringsperioden internasjonal anerkjennelse for sine demokratiske holdninger og vilje til politisk liberalisering. Men den gode starten varte ikke evig, og snart ble Akajev forbundet med korrupsjon og en autoritær lederstil. Kirgisistan har derfor opplevd flere folkelige protester, både under Akajev og etterfølgeren hans, Bakijev, som kom til makten etter den såkalte Tulipanrevolusjonen i 2005, men måtte gå av igjen i 2010. En nasjonalbevegelse begynte å vokse frem, og i 1990 valgte man landets første president, Askar Akajev. Regjeringen hans kastet den kommunistiske ledelsen på porten, og året etter kunne Kirgisistan kalle seg en selvstendig stat. Dette har naturligvis betydd gjenvunnet frihet, men dessverre også et betydelig fall i landets økonomiske vekst og i levestandarden for den alminnelige kirgiser.
Severdigheter
Hvis du har en eventyrer i magen, er Kirgisistan stedet å kjøre den lokale stilen helt ut og leve som de nomadene som det fremdeles finnes mange av her. På de kirgisiske høyslettene er det nemlig mulig å overnatte i jurter (store, runde filttelt, som nomadene i århundrer har brukt som flyttbare hjem), drikke gjæret hoppemelk, se utover de åpne viddene og få innblikk i et levevis som for alvor er annerledes enn vårt. Mange av nomadene holder om sommeren til rundt Son-Kul-sjøen, som ligger utrolig vakkert til i 3 000 meters høyde. Både plante- og dyreliv er ganske spesielt her, og du kan være heldig og få se både ulver og den sjeldne indiske gåsa. Naturopplevelser bør i det hele tatt stå høyt på listen over aktiviteter i Kirgisistan – for her er rike muligheter. Dra for eksempel opp til den kjempemessige Issyk-Kul-sjøen og ta en svømmetur i det klare, blå vannet, som er omgitt av snødekte tinder. Eller kast deg over den naturskjønne Ala Archa Nasjonalpark sør for Bisjkek. Her i den vakre dalen kan du vandre mellom breer, fosser og bratte fjellsider kledd med furuer.
Har du bruk for litt byliv som motvekt mot alle naturopplevelsene, kan du også få det i Kirgisistan. Hovedstaden Bisjkek sprudler ikke akkurat av opplagte severdigheter, men den har en særpreget russisk stemning. Her kan du spasere i de mange parkene, gjøre innkjøp i basarer og varehus og besøke forskjellige museer med utstillinger om blant annet landets historie og nasjonalt kunsthåndverk. Landets kommunistiske fortid er også til stede i form av statuer av både Lenin og den sovjetiske generalen Mikhail Frunze, som byen Bisjkek var oppkalt etter frem til 1991. Et annet sted å få oppfylt sine behov for bystemning er Karakol, for foten av Tian Shan-fjellene. Byen virker mest som en større versjon av en fredelig russisk landsby, og den har en hyggelig stemning. Blant severdighetene er den kinesiske moskeen, som er bygd av tre helt uten bruk av spikere, og den vakre russisk-ortodokse kirken med de grønne spirene. Kirgisistans nest største by, Osj, er samtidig en av landets eldste. At den har mange århundrer på baken, kan man nesten ikke se på den. Her finnes ikke de gamle levningene fra Silkeveiens storhetstid som man ser i så mange andre sentralasiatiske karavanebyer. I stedet kan du gå på jakt i landets beste basar, Jayma-basaren, der du både kan finne frisk frukt og helt utradisjonelle suvenirer.
