Østersjøens gullkyst

Etter ankomst til Rigas lufthavn kjører vi inn mot byen, som er delt av elva Daugava. Der ligger store, nye og svært moderne områder i nærheten av lufthavnen, med store kjøpesentre og smarte forretninger, og deretter følger et område med tradisjonelle latviske trehus, noen i forfall og noen restaurert. Etter en periode med en streben etter moderne bygninger er de gamle trehusene i ferd med å få en renessanse. 

Riga ble grunnlagt i 1201 av den tyske biskopen Albert von Buxhoevden som et springbrett for sverdbrødrenes korstog mot hedningene i nord, og utviklet seg raskt til også å bli en viktig handelsby mellom Russland og Vest-Europa. I 1621 erobret Sverige byen, og Riga utviklet seg til å bli den rikeste byen i det svenske imperiet. Sverige mistet senere området til Russland, og Riga var en del av først det russiske imperiet og siden av Sovjetunionen frem til landets selvstendighet 21. august 1991. 

Før vi passerer elva ser vi det nye nasjonalbiblioteket, en flott moderne bygning som tidligere tjente som Rigas hovedkvarter under EU-formannskapet i et halvår i 2015. Kort etter dukker Rigas gamle bydel opp med domkirkens og Peterskirkens tårn som vartegn. Riga er Baltikums største by og kan betegnes som en riktig storby med knapt en million innbyggere og et betydelig sentrum med både brede bulevarder, store parkanlegg og lange, rette gater med masser av forretninger.

Utenfor gamlebyen ligger områdene med jugendbygninger. Riga er rik på jugendkunst med 750 utsmykkede bygninger langs de store bulevardene som strekker seg ut fra byens borgdistrikt. I 1698, da Riga var en del av det svenske riket, ble den svenske porten bygd som en del av bymuren. Byens gamle forsvarsverk dukker frem hist og her i byen, og kruttårnet var også en del av det. 

Vi kjører og går tur gjennom Rigas hyggelige gater og kommer bl.a. forbi svarthodenes hus. Huset ble bygd i 1344 til Svarthodeordenen, som var en losje for ugifte tyske handelsmenn. 

Om kvelden blir det rike muligheter til å spise en middag på en av de mange små hyggelige restaurantene. 

I løpet av formiddagen settes kursen mot kysten og spa-byen Jurmala. Langt inn på 1800-tallet bestod Jurmala av en rekke små fiskevær som lå der uforstyrret. Det endret seg imidlertid som ved et trylleslag i 1877, da jernbanen kom. Hver fiskerlandsby fikk sin egen stasjon, og hver eneste varme sommerdag strømmet bade- og lufthungrende storbyboere fra Riga mot strendene. Dermed ble landsbyene kjent som "Rigas Jurmala", som betyr "Rigas kyst" på latvisk.

Jurmala ekspanderte raskt med nye, rette gater som lå midt i skogen, og det ble oppført imponerende tårnhus av tre som fungerte som sommerhus for Rigas elite.

I sovjettiden var Jurmala Sovjetunionens baltiske riviera, og etter at Latvia ble okkupert av Sovjetunionen i 1940, ble mange av de vakre villaene og hotellene nasjonalisert. Enkelte ble revet ned for å gi plass til massive betonghoteller, men heldigvis ble en stor del av det gamle Jurmala bevart, sammen med sin sjarm.
Naturen bidrar til den hyggelige stemningen med masser av frisk luft, svaiende furuer og en avslappet atmosfære på et bakteppe av sandstrender så brede og hvite at man til tider kan føle seg hensatt til Hawaii eller danskenes vesterhavskyst.

Vi bruker dagen på å gå på oppdagelsestur med reiselederen og avslutter turen med et besøk på Jurmalas friluftsmuseum, der vi dykker ned i byens fiskerihistorie og ser bygninger og utstyr fra tiden før badeturismen kom til byen.

Om kvelden spiser vi en hyggelig velkomstmiddag.

(Frokost og middag er inkludert.)

Om morgenen forlater vi Jurmala og beveger oss mot vest til Kuldiga, som er en fint bevart arkitektonisk perle midt i storslåtte naturomgivelser. Kuldigas kjælenavn er Nordens Venezia, og byen er en enestående blanding av elver og historiske barokke bygninger langs breddene, noe som også har satt den på UNESCOs kandidatliste for verdens kulturarv.

Ved bredden av Venta-elva er det en betagende utsikt over Ventas Rumba, Europas bredeste fossefall, som til tider beskrives som en mini-Niagara-foss, og den vakre broen fra 1800-tallet. Alt etter nedbørsmengdene er fossen ca. 100–110 meter bred og 1,8–2 meter høy. Den gamle broen, der vi får en fremragende utsikt over fossefallet, er Europas lengste av sin type, med 164 meter.

Etter besøket i Kuldiga fortsetter vi ut mot kysten til fiskerbyen Pavilosta, som er som en upolert bit rav på Østersjøens vestkyst. Her ligger de gamle fiskernes hus, som fremdeles er omgitt av røyk fra røykovnene, og det er herfra vi drar på tur med en vaskeekte ravjeger, som vil vise oss hvordan man finner – eller snarere hvordan man fanger – rav. Her ved Østersjøens bredd har man den ubestridte oppfatning at rav kan brukes på et uendelig antall måter, både til smykker og til helbredende formål. Rav kan brukes i stedet for teblad, man kan lage brennevin med rav, og bare det å ha en klump rav i lommen betyr at kraften fra klumpen overføres til deg.
For å finne rav må vi gå en tur ved det åpne havet. Utfordringen er at det ofte kan være vanskelig å vite om noe er rav, bare en stein eller i sjeldne tilfeller en bit fosfor fra andre verdenskrig. Fosfor kan ligne rav, men kan forårsake kjemiske forbrenninger hvis den kommer i kontakt med huden. Husk derfor en plastpose til det ravet du eventuelt måtte finne – bare for sikkerhets skyld. Hvis vi finner noe, hjelper vår lokale ravjeger oss selvfølgelig med å se forskjell på funnene. Av med sko og sokker eller på med gummistøvlene, og kast deg ut i det!

Om ettermiddagen kommer vi frem til Liepaja, som har en lang rekke ubebodde og vakre trebygninger som bare venter på å bli brukt til et verdig formål. Det ville ganske enkelt være en skam hvis de mistet sin fremtoning, og like hjerteskjærende hvis de bare stod og forfalt. I en sidegate til et av Liepajas kvarterer i utvikling har det dukket opp en sann liten perle, for en av disse trebygningene er dedikert til kunsthåndverkere som fremstiller lokalt kunsthåndverk etter de tradisjonelle forskriftene, som har utviklet seg gjennom århundrer. Her er en kunsthåndverker som har spesialisert seg på å fremstille smykker i rav, en annen på hjemmelagede duftlys, en tredje på inngraverte brosjer og ringer, mens en fjerde vever stoff og så videre. Alt sammen etter metoder som for lengst har gått tapt i resten av Europa. Verkstedene er åpne, så vi kan gå på oppdagelsestur, kikke, berøre og spørre. Det tar årtier å lære disse ferdighetene, og det er hardt arbeid å produsere de flotte sluttproduktene. For eksempel kan man alt etter erfaring og mønstrets kompleksitet bare veve mellom 30 og 150 centimeter stoff om dagen på veven i andre etasje.

(Frokost og lunsj er inkludert)

I dag skal vi på tur til ravmuseet i Palanga, som ligger ca. halvveis mellom Liepaja og Klaipeda. Både museumsbygningen (et slott oppført av lensgreve Feliks Tyszkiewicz Hrabia Polagi (1870–1932)), den tilhørende fransk/engelske hagen og utstillingen i seg selv gir et fremragende innblikk i hvor innbringende ravindustrien har vært for regionen. Utstillingen byr på enorme ravstykker, forklaring på hvordan rav ble til, ravklumper med insekter, ja, til og med en firfisle, ravskip, ravsmykker, sovjetgjenstander i rav og mye mer – der er noe for enhver smak og interesse. Det blir også tid til på egen hånd å kjøpe litt lunsj, for eksempel på byens hovedgate.

Vi setter nå kursen sørover og tar en orienterende byrundtur til fots gjennom Klaipeda eller Memel, som tyskerne kalte byen fra 1250 til 1918, da de hersket over området. Da de første korsridderne kom hit, var her en tom kystlinje. Ridderne ble invitert av fyrsten av Masovia, som gjerne så at de nedkjempet de hedenske baltiske stammene, og de valgte å bygge borgen Memelburg her. Memel er det tyske navnet på Nemunas-elva, og de tidlige bosetterne trodde feilaktig at de sundene som forbinder Det kuriske nesets lagune med Østersjøen, var munningen av den mektige elva. Tyske håndverkere slo seg ned omkring borgen, ikke minst på grunn av medlemskapet i Hansaforbundet. I dag bærer byen tydelig preg av tidligere tiders rikdom, på tross av at store deler av den ble ødelagt under andre verdenskrig. Sentrum er imidlertid fint gjenoppført, så man føler seg hensatt til en spasertur gjennom velmaktsdagene når man går på de brolagte gatene.

(Frokost er inkludert.)

Om morgenen drar vi mot fergeleiet. Der skal vi ta den lille bilfergen over til Det kuriske neset. Turen tar rundt fem minutter, så vi blir på bussen under overfarten til dette naturområdet, som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det mellom 500 meter og 4 km brede Kuriske neset (eller landtangen) er vitterlig Østersjøens perle og består av en lang rekke forblåste sanddyner omgitt av Den kuriske lagunen på den ene siden og Østersjøen på den andre. Sanddynene ligner til forveksling på sine jyske slektninger, og det er ikke helt uten grunn. De vandrende dynene var nemlig nådeløse overfor de fiskerbyene der innbyggerne hadde felt trærne for å bygge hus og båter. Atskillige av dem ble begravd av sanden, og først da dansken Søren Bjørn så likheten mellom sin hjemby Skærbæk og Det kuriske neset, ble sandflukten til dels stoppet. Søren Bjørn var ansatt som plantasjeinspektør i Danzig (datidens Gdansk) og anbefalte at man plantet furuer i forsøket på å temme naturen. Blant annet derfor kan vi i dag besøke dynelandskapene, nyte naturen og betrakte det som Jean-Paul Sartre beskrev som ”å stå ved inngangsporten til himmelen”. Vi nyter landskapet og kommer frem til den lille hyggelige byen Nida, der vi skal overnatte.

Vi går også en oppdagelsestur i byen. Kanskje har du også lyst til å besøke den tyske nobelprisvinneren Thomas Manns sommerhus, som ligger i byens nordlige ende. Her tilbrakte han sammen med sin familie somrene før han sammen med sin jødiske kone og sine barn måtte flykte fra nazistene til Sveits, og senere videre til USA.

(Frokost er inkludert.)

Morgenen bruker vi på en spasertur opp til utsiktspunktet, med utsikt over eksklaven Kaliningrad. Deretter er det blitt tid til å ta farvel med Litauen når vi i dag krysser en grense som de færreste besøkende til Russland benytter. Det kan være en omstendelig affære, der staute grensevakter i stive uniformer først sørger for at vi kan forlate Litauen, for deretter å la seg avløse av russiske grensevakter, som med samme møysommelighet sørger for å gi oss en så tidskrevende grensepassasje som overhodet mulig. Sørg derfor for å væpne deg med tålmodighet – vi tar det som en opplevelse og med et smil.

Fra grensen mellom Litauen og den russiske eksklaven Kaliningrad er det bare snaut 100 kilometer til byen av samme navn. Kaliningrad Oblast (fylke) ligger i dag flankert av Litauen og Polen og har derfor ingen landfast forbindelse med moderlandet. Den er imidlertid fremdeles en del av Russland av historiske årsaker og på grunn av geopolitiske interesser, som især dreier seg om beliggenheten i Europa og ut mot Østersjøen.

Før vi kommer så langt, skal vi imidlertid først besøke Epha-sanddynen og den dansende skogen. Den dansende skogen er kjent for sine besynderlig vridde trær. Her snor trærne seg i former som ringer, hjerter og innviklede spiraler som bøyer seg mot jorden. Ingen kjenner årsaken til at trærne akkurat her har utviklet seg som de har, men blant teoriene er påvirkning fra furuskuddviklerens larver eller – ifølge sagnet – sandens bevegelse.

Vi skal også forbi den ornitologiske stasjonen, før turen går til Kaliningrad, der vi også overnatter.

(Frokost og lunsj er inkludert.)

Historisk tilhørte Kaliningrad Oblast Tyskland i syv århundrer. I løpet av denne tiden gikk området ikke under navnet Kaliningrad, men Königsberg. Men i 1920- og 1930-årene ble Tyskland skilt fra Königsberg etter opprettelsen av den "polske korridoren", som gav Polen handelsfordeler med frie byer som blant andre Gdansk.
Under andre verdenskrig overtok Sovjetunionen området etter Josef Stalins invasjon i Polen. I de følgende årene oppfordret Stalin både USA og Storbritannia til å presisere hvilke planer de hadde for Königsberg etter krigen. Stalin gjorde sin holdning til Kaliningrad klar med argumentet om at Kaliningrad kunne brukes som sovjetisk havn og samtidig svekke Tyskland. Dette argument syntes å bli støttet av USAs president Truman, som aksepterte ideen om å la Sovjetunionen kontrollere Kaliningrad.

Slik ble det, og siden den kalde krigen bruker Russland Kaliningrad som militærinstallasjon. Det er for eksempel i Kaliningrad man har oppstilt Iskander-missiler, som kan nå Warszawa eller København på under 3 minutter. Byen ble jevnet med jorden under andre verdenskrig, og den bærer i dag tydelig preg av manglende eller nødtørftig gjenoppbygging, så det er som å kjøre gjennom en bit av Sovjetunionen når vi drar på byrundtur. Det er spennende og en særpreget opplevelse. 

Reiselederen vår tar oss med gjennom historien, og vi besøker blant annet museet Altes Haus, domkirken og Sjøfartsmuseet, der man kan komme om bord på den eneste museums-ubåten fra etterkrigstiden i Russland.

(Frokost er inkludert)

Det er nå tid til å forlate Kaliningrad for å kjøre til en absolutt perle i Polen, ja, i hele Europa: Gdansk. Før vi når så langt, skal vi enda en gang krysse en ytre EU-grense når vi ca. 50 km fra Kaliningrad når den polsk-russiske grensen. Vi væpner oss enda en gang med tålmodighet og tar ventetiden og den møysommelige gjennomgangen av våre papirer som en opplevelse.

Vi når deretter frem til Gdansk, som i likhet med resten av Polen har hatt en omtumlet tilværelse. Den har vært tysk, en del av det polsk-litauiske storriket, prøyssisk, en del av det tyske keiserriket, og fristad under Folkeforbundet i mellomkrigsårene før byen igjen ble polsk etter andre verdenskrig. Det sier en hel del om byens betydning og dens beliggenhet ved Wisla-elvas munning i Østersjøen. Begge er viktige vannveier, der store mengder landbruksprodukter og andre handelsvarer ble fraktet til og fra Polen. I dag er elveutløpet imidlertid lenger mot øst.

Den gamle bydelen er blitt gjenoppført stort sett slik den så ut før krigen, da den ble fullstendig ødelagt. Vi starter imidlertid oppholdet i Gdansk i den nyere historien med et besøk på Solidaritetsmuseet, som er oppført på Leninverftets grunn. Det åpnet den 31. august 2014 på årsdagen for Gdansk-avtalen, som var seierspapiret for verftsarbeidernes kamp for den frie fagforeningen Solidaritet – en kamp, som etter manges mening ble startskuddet for kommunismens fall i Øst-Europa. Medstifteren av Solidaritet og Polens tidligere president, Lech Walesa, deltok i åpningsseremonien. Det er et både rørende og interessant museum, som absolutt er verdt et besøk. 

Etter museumsbesøket tar vi en byrundtur til fots. Vi skal naturligvis besøke Mariakirken, den storslåtte domkirken i Gdansk. Den romersk-katolske kirken fra 1343 sies å være bygd av flere røde murstein enn noen annen kirke i verden. De som er spreke, kan ta seg en tur oppover de mange hundre trinnene til tårnets topp og få en fremragende utsikt over Gdansk.

Turen går også på gågaten Dlugi Targ. Det er som å ta et skritt inn i middelalderen. Her finner man bl.a. den lett gjenkjennelige fontenen med en statue av Neptun i midten ─ en bronseskulptur som kan dateres tilbake til 1600-tallet.

Underveis går vi på Kongeveien, passerer havnefronten og rådhuset og kommer forbi Uphagens hus, havnekranen og mye mer.

(Frokost er inkludert)

I dag er det en lang rekke muligheter for hvordan du kan tilbringe dagen. Du kan for eksempel ta en av turistbåtene fra kanalbredden ut til Westerplatte-halvøya. Det er en utflukt for de spesielt historieinteresserte, for det var her tyskerne innledet sitt angrep på Polen den 1. september 1939. Det er i dag et minnesmerke for begivenhetene som fant sted under andre verdenskrig, men her er sant å si ikke mye å se.

Vil du derimot ha mer av andre verdenskrigs historie for pengene, kan du med fordel besøke det nye museet til minne om krigens redsler. Det ligger i gangavstand fra hotellet vårt, og den mer enn 5.000 kvadratmeter store utstillingen gir et fremragende innblikk i krigen, sett særlig med polske øyne. Utstillingen gjør et sterkt inntrykk, og museet er en stor opplevelse.

Har du fått nok av krig og ufred, kan du også velge å gå en tur på Sjøfartsmuseet ─ likeledes i gangavstand fra hotellet. Museet er dedikert til historien om båtbygging, navigasjon, fiskeri, seiling og sjøfartshistorie. Reiselederen vår foreslår naturligvis et program som du er velkommen til å delta i. Alternativt står det deg helt fritt hvordan du ønsker å tilbringe dagen. 

Entréer og transport denne dagen er ikke inkludert.

Om kvelden møtes vi igjen og spiser en hyggelig avskjedsmiddag.

(Frokost og middag er inkludert.)