Svalbard – siste stopp før Nordpolen

Vi flyr fra Oslo til Longyearbyen. Etter ankomst drar vi på en kort rundtur i Longyearbyen. Vi blir introdusert til byens fascinerende historie og hvordan det er å bo i Svalbards hovedby, som er verdens nordligste tettsted.

Byen ble grunnlagt som "Longyear City" i 1906 av den amerikanske entreprenøren John Longyear, som drev gruvedrift på Svalbard. Longyearbyen er i dag Svalbards administrasjonssenter og sete for øygruppens øverste myndighet, sysselmannen. Byen ligger på sørvestsiden av Adventfjorden, en sidefjord til den ti mil lange Isfjorden på vestsiden av Spitsbergen. Den er omgitt av fjell, både bakenfor og på den andre siden av fjorden, der det særpregede Hiorthfjellet troner majestetisk.

Allerede i 1916 ble Longyearbyen overtatt av et norsk kullkompani, og gruvedrift har preget området helt frem til våre dager. Byen har i dag cirka 2000 innbyggere, hovedsakelig nordmenn, og den tidligere så dominerende gruvedriften er ikke lenger byens eksistensgrunnlag. Beboerne er i dag mest beskjeftiget i forskning, undervisning og den beskjedne turismen som finnes i området.

Selve navnet Svalbard betyr ”den kalde kysten” og dukker opp i islandske sagaer fra 1100-tallet. Men vikingene slo seg ikke ned her, og de første sporene etter mennesker stammer fra hvalfangere på 1600-tallet. Forlatte fangsthytter og gruver, hvalfangergraver og slakteplasser er blant de kulturminnene Svalbard har å by på – steder som forteller historier om et liv på grensen av det menneskelig mulige. Nesten alle polekspedisjonene hadde Svalbard som utgangspunkt – Amundsen mellomlandet her med luftskipet ”Norge”, og Nansen kom hit over isen. I våre dager blir Svalbard brukt blant annet som overvåkingssted for klimaendringer og til annen forskning. Fra å være et sted der hvalfangere og fangstmenn slo dyr ned for fote har øygruppen blitt et sted der man observerer og bevarer naturen – til glede for både oss og våre etterkommere.

Om ettermiddagen kjører vi til havnen og sjekker inn på skipet.

Etter at vi har fått anvist lugarer vil ekspedisjonslederen informere om toktet, skipets daglige og sikkerhetsmessige rutiner og sikkerhetsutstyret. Deretter begynner vi reisen ut gjennom Adventfjorden og Isfjorden og setter kursen nordover langs Prins Karls Forland. Kanskje får vi se vår første vågehval allerede i kveld?

Etter å ha gått langs Prins Karls forland hele den lyse natta er vi framme ved Fuglehuken, nordspissen av Forlandet nasjonalpark, om morgenen. Her reiser det flotte Fuglehukfjellet seg 600 meter opp fra havet. På neset under fjellet ligger det et lite fyrtårn som er med til å markere innseilingen til Kongsfjorden og Ny-Ålesund. Selve fjellet er en viktig hekkeplass for polarlomvi og krykkjer. Hvis været er bra nok skal vi i land for første gang på toktet. Det skjer med skipets egne, stabile zodiac-gummibåter.

Etter besøket ved Fuglehuken fortsetter skipet inn Kongsfjorden, som er omgitt av 1000 meter høye fjelltopper. Her kalver de store breene Kongsbreen og Kronebreen. I dette farvannet blir det ofte sett hvithval og vågehval, og vi håper selvfølgelig på at hellet er med oss i år også. På sørbredden av fjorden ligger Ny-Ålesund, som er en av verdens nordligste bosetninger. Postkontoret og museet her er derfor begge verdens nordligste. Beliggenheten er utrolig nok i seg selv, men er Ny-Ålesund er også et interessant sted med en spesiell stemning. Byen var i sin tid Amundsens og Nobiles siste stopp før de fløy over Nordpolen med luftskip, og Kings Bay Kull Company AS drev gruvedrift her frem til den store ulykken i 1962, som førte til at den norske regjeringen måtte gå av.

Ny-Ålesund er i dag et internasjonalt senter for arktisk forskning, og hver sommer er rundt hundre forskere av flere forskjellige nasjonaliteter fullt beskjeftiget med å undersøke alt fra mikrobiologi til det globale klimaet. Det er en pussig liten by – i suvenirbutikken kan man kjøpe norsk sjokolade, men både folk og bygninger bærer preg av at det er et internasjonalt forskningssamfunn som holder til her. Nettopp på grunn av forskernes følsomme måleinstrumenter er det ikke mobildekning i Ny-Ålesund. Villlreinen beiter helt ned til bygrensa, og hvis vi er ekstra heldige får vi se både rein og svalbardrype, som er den eneste fuglen som overvintrer på Svalbard. Svalbardrypa, en egen underart av vår hjemlige fjellrype, er et artig syn når den spankulerer rundt med sine lange ”støvler” av hvite fjær. I området rundt Ny-Ålesund hekker hvitkinngås, kortnebbgås og røbnebbterne, som er det dyret i verden som har lengst reiserute mellom hekkeområde og vinterboplass.

Man skal huske å holde seg innenfor isbjørngrensa, som er tydelig avmerket med skilt, og derfor må vi ha med gevær for å gå de få hundre meterne bort til Amundsenekspedisjonens luftskipsmast. Her kan vi føle litt på et historisk øyeblikk for norsk polarhistorie!

Utpå ettermiddagen planlegger vi å gå i land ved det historiske og vakre Ny London på Blomstrandhalvøya. Stedet er rikt på historie, geologi, fugleliv og flora. I 1906 ble det oppdaget en forekomst av marmor her. Den ble forsøkt utvunnet fra 1911., men kvaliteten var for dårlig og prosjektet ble gitt opp i 1920. I dag kan vi – nesten hundre år senere – se bebyggelsen, jernbanespor, kraner og dampmaskiner som ble etterlatt. Vi går en tur i området, der det er en variert flora av arktiske planter som er tilpasset den korte og solrike vekstsesongen med temperaturer som kan ligge bare noen få grader over frysepunktet.

Sist på dagen stevner vi mot nord og nye eventyr.

Vi våkner med fantastisk utsikt til breer og fjell når skipet går langs Danskøya. Vi skal til Amsterdamøya og restene etter den legendariske gamle hvalfangerbyen Smeerenburg. Smeerenburg ble anlagt for 400 år siden av nederlandske hvalfangere. Det var nederlenderen William Barentz som oppdaget nordvesthjørnet av Spitsbergen, og her anla hvalfangerne en boplass der opp mot 200 personer oppholdt seg om sommeren. Smeerenburg, som betyr «fettbyen», ble anlagt på en flat sandodde. Her ble grønlandshvalene slept inn, og ved hjelp av store mengder sibirsk drivtømmer ble den verdifulle hvaloljen kokt i store kar, som det fremdeles er spor etter. Nå er stedet en ofte brukt oppgangsplass for hvalrosser. På motsatt side av fjorden har vi mulighet til å få øye på steinkobber som hviler seg på store steiner i en beskyttet vik ved Virgohamna. Vi kan ikke gå i land her, men kan se restene etter stasjonen til svensken August Andrée, som hadde Virgohamna som startpunkt for sin uhellsvangre polekspedisjon i luftballong.

Om ettermiddagen planlegger vi å gå i land på øya Fuglesongen. Stedet er kjent for en stor alkekongekoloni, som vi kommer fram til etter en kort tur til fots. De små alkefuglene yngler i sprekker og hulninger under de store steinblokkene, og stemmene fra tusenvis av fugler blander seg i et stort kor som har gitt stedet navn. Vi opplever fuglene på kloss hold og ser dem dra til havs i store flokker for å finne føde.

Utpå kvelden drar vi ut på åpent hav og setter kursen mot nordøst og iskanten.

Hele dagen er satt av til å gå mot iskanten, som er den sonen der man treffer på havis – både drivis og pakkis. Kanskje treffer vi isbjørnen nettopp her, for flertallet av isbjørnene på Svalbard forlater fastlandet om sommeren og følger isen nordover. Her er det nemlig storkobben og annen sel, isbjørnens viktigste kilde til mat, oppholder seg og får ungene sine. Nøyaktig hvor langt nord og øst vi drar avhenger av været og isforholdene. Hvor langt unna iskanten er kommer også an på hvordan vinteren har vært. Kanskje blir det tid til et zodiaccruise langs havisen før vi sist på dagen går sørover mot Spitsbergen igjen.

I løpet av natten har skipet gått mot Woodfjorden på Spitsbergens nordkyst. Området rundt Woodfjorden er preget av rødlige sandsteinsfjell, som fikk rødfargen sin den gangen Svalbard befant seg nær ekvator – for så mye som 400 millioner år siden.

Avhengig av været drar vi inn i Woodfjorden og videre inn i Liefdefjorden. I fjordmunning ligger øygruppa Andøyane, som har et rikt fugleliv, og vi regner med å ta en tur rundt en av øyene i zodiacs. Vi håper på å kunne gå i land på halvøya Reinsdyrflya. Området er kjennetegnet ved en mykt bølgende slette på 250 km2 som skråner ned mot fjorden. Nå er vi i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. På Reinsdyrflya er det en større bestand av rein, og når fjorden fryser til om vinteren utvides reinens område til øyene rundt også. Her på øyene i Liefdefjorden er det hekkeområder for kortnebbgås og ærfugl, som mange sikkert kjenner fra norskekysten. Den mer sjeldne praktærfuglen kan vi også se hvis vi er heldige – den er lett å kjenne igjen på de flotte klovnefargene på hodet!

Om ettermiddagen håper vi å kunne fortsette helt inn i bunnen av Liefdefjorden, der den enorme, fem kilometer brede Monacobreen hever seg. Fargen på isen varierer fra kritthvit over i lysende turkis, og man kjenner kuldedraget fra naturens dypfryser! 

Vi planlegger å dra på ut med zodiacs mellom isbrokkene fra breen. Vi holder oss på sikker avstand av den kalvende brefronten, der krykkjer og rødnebbterner spiser av plankton som tiltrekkes av det oppstrømmende smeltevannet.

Når alt kommer til alt er det isforholdene som bestemmer hvor skipet kan gå og hvor zodiacene kan settes på vannet, spesielt nord for Svalbard. Det kan bli nødvendig å gjøre mindre endringer i programmet underveis. Langs vest- og sørvestkysten av Spitsbergen, der det er mindre is på grunn av det varmere vannet fra Golfstrømmen, er det en mengde spennende steder vi kan besøke i stedet, hvis programmet mot nord må kortes av.

Om morgenen går skipet inn i Krossfjorden, som er en av Svalbards vakreste fjorder. I bunnen av 14. julibukta ligger 14. juli-breens imponerende ismur, der den danner en typisk dalbre mellom bratte fjell. På den frodige og gresskledde skråningen kan man ofte se beitende rein med kalver. På Redingerpynten er det et lite fuglefjell der lundefuglene har redehullene sine og der man også kan få øye på polarlomvi.

Herfra fortsetter vi helt inn i bunnen av fjordsystemet til Lilliehöökfjorden med den store og meget aktive Lilliehöökbreen. Her slutter vi dagen mellom de mange større og mindre isfjellene som breen har kalvet – naturligvis på sikker avstand fra brefronten.

Fra Lilliehöök drar vi ut av fjordene og setter kursen mot den sørligere delen av Svalbard.

Om morgenen er vi fremme ved Bellsund på sørvestkysten av Spitsbergen. Vi har hele dagen til å utforske sundet, som er den ytre delen av et stort fjordsystem. Området har rike kullførende avleiringer, og dypt inne i fjordene ligger den norske kullgruven Sveagruva. Tidligere var Sveagruva det største gruvesamfunnet på øygruppa, men prisene er fallende og det har vært driftsstopp i Svea siden 2016.

Først på dagen går vi i land i Vårsolbukta, der den største attraksjonen er fuglefjellet med tusenvis av alkekonger. Tundraen er frodig på grunn av gjødselen fra fuglene, og det tiltrekker beitende rein. Det er tid til å gå en god tur langs stranda, der man også kan se spor etter tidligere tiders industriaktiviteter.

Mens vi spiser lunsj om bord krysser vi Bellsund langs den smale, 4 kilometer lange Akseløya over til munningen av Recherchefjorden mot sør. Vi skal på et siste zodiac-cruise og går i land ved Calypsobyen. Her ble det gravd ut kull på begynnelsen av 1900-tallet, men det ble aldri noen kommersiell suksess. Husene i Calypsobyen har etter den feilslåtte kulltiden blitt brukt som både fangsthytter og forskningsstasjoner.

I løpet av natten fortsetter skipet tilbake mot Isfjorden og Longyearbyen.

Om morgenen er vi framme i Longyearbyen. Etter frokost er det tid til å sjekke ut og ta farvel med skipet og besetningen om bord. Etter en tur innom selve byen er det transport til flyplassen der flyet hjem venter.