Ugandas milde kjemper

Etter ankomsten til lufthavnen i Entebbe kjører vi den korte veien til det deilige hotellet vårt, som ligger i en vakker tropisk hage nær Viktoriasjøen.

Etter en god natts søvn og en solid frokost kjører vi på gode veier mot Vest-Uganda nær grensen til DR Kongo, der landets mest berømte nasjonalparker med de mange ikoniske dyrene finnes. Underveis kan vi nyte det frodige og kuperte terrenget med blant annet kaffe-, te- og sukkerrørplantasjer og mange små familiegårder, der særlig bananplantene skiller seg ut. Før vi når dagens mål, spiser vi lunsj på en god restaurant i byen Fort Portal. Den ligger for foten av de sagtakkede Ruwenzorifjellene, også kalt Månefjellene, som det meste av tiden er innhyllet i skyer, men som av og til viser sine snøkledde tinder. Det høyeste punktet i fjellkjeden, Mt. Stanley, rager 5110 meter opp over havflaten og er dermed Afrikas tredje høyeste punkt. Deretter kjører vi på små grusveier den siste korte strekningen inn i Kibale Forest nasjonalpark, der vi blir innkvartert i en camp midt i regnskogen.

Utpå ettermiddagen skal vi gå en tur i Bigodi-sumpen på grensen av nasjonalparken og regnskogen. Bigodi er et godt sted for å se en rekke av de mindre apeartene, som Kibale Forest også er kjent for, og de er ofte lettere å se her rundt sumpens mer åpne og lyse miljø. Bigodi er likeledes et fremragende sted hvis man er interessert i å se noen av områdets spesielle fugler, der den store blå turacoen og gråpapegøyen antagelig er de mest ettertraktede.

Kibale Forest nasjonalpark ligger i umiddelbar nordlig forlengelse av Queen Elizabeth nasjonalpark, som vi skal besøke senere på turen, men består i motsetning til denne hovedsakelig av regnskog, som i store deler av parken er uberørt, høy og tett. Skogens mest kjente beboere er ubetinget sjimpansene, som det er nesten 1500 av. En stor gruppe på ca. 70 medlemmer er blitt studert gjennom mange år. De er habituerte, hvilket vil si at de har vennet seg til at det kommer mennesker inn til dem. Disse sjimpansene kan man med spesiell tillatelse besøke med lokale spesialguider som har habituert sjimpansene. Sammen med nasjonalparkene Mahale Mountains og Gombe Stream i Tanzania er Kibale antagelig det stedet der sannsynligheten er størst for å finne sjimpansene. I Kibale kan man se hele 10 andre apearter, og det gjør parken til en av verdens beste på dette punktet. Kibaleskogen har også en del andre store dyr, som for eksempel leoparder og bøfler, og den lille skogelefanten med de runde ørene og støttennene tett inntil snabelen, men disse er sjeldne å se i den tette skogen. Derimot er de mange vakre sommerfuglene mer synlige.

Er man interessert i botanikk, er skogen et sant paradis, for den byr på en overveldende variasjon av store og spektakulære trær med 250 arter; de gigantiske fikentrærne er særlig imponerende. De tiltrekker mange fugler og aper, blant annet sjimpanser, når fikenene er modne. Særlig i rydningene er det mange fargestrålende blomster, og oppe i trærne ser vi blant annet orkideer.

Bare rundt et par prosent skiller menneskets arvemasse fra sjimpansen, som dermed er vår nærmeste nålevende slektning, men den er tett fulgt av Afrikas andre menneskeape, gorillaen. Faktisk er sjimpansen nærmere beslektet med mennesket enn med gorillaen. Sjimpansen er den mest temperamentsfulle av de to apene – kanskje fordi den ligner mennesket mer! Det er to arter av sjimpanser, den alminnelige sjimpansen og dvergsjimpansen, som også kalles bonoboen. Den sistnevnte lever i Sentral-Afrika sør for Kongoelva i vanskelig tilgjengelige områder. Den alminnelige sjimpansen har en større utbredelse nord for Kongoelva, nemlig fra det vestlige Tanzania og Uganda over Sentral-Afrika og helt til Vest-Afrika. Det er denne arten vi skal oppsøke her i Kibales regnskog. Det er en enestående og rørende opplevelse.
 
Det er dyrt å få en tillatelse til sjimpanse-tracking, og enda dyrere for gorilla-tracking. De høye prisene skyldes ikke bare regelen om tilbud og etterspørsel. Det er også en ytterst langvarig, tålmodighetskrevende og dyr oppgave å venne viltlevende menneskeaper til vår tilstedeværelse midt iblant dem, siden de fra naturens side er veldig redde. Det er ikke sannsynlig å møte sjimpanser eller gorillaer i naturen som ikke har vært igjennom en lang habitueringsprosess. Denne prosessen krever at lokale eksperter fra parkene oppsøker den samme familiegruppen hver eneste dag året rundt, den første lange tiden for bare å oppholde seg i nærheten uten å se dyrene. Etter lang tid på denne måten, der ekspertene blant annet ”snakker” med apene, kan det langsomt skapes øyenkontakt og senere nærkontakt. Først når dyrene er blitt helt trygge på dette, er det tid til å ta enkelte fremmede inn til familiegruppen på forsøksbasis. Når dette stadiet fungerer, kan man selge turer til sjimpanseflokken, men kun én tur daglig for 6–8 personer og med maksimalt en times opphold sammen med apene. Tidshorisonten for hele habitueringsprosessen er typisk 2–3 år for en enkelt familiegruppe, og med tiden, i takt med den stigende etterspørselen, øker antallet av habituerte grupper. Samtidig øker man overvåkingen for mulig krypskytting o.l.

Zoologen Jane Goodalls banebrytende forskningsarbeid, blant annet gjennom ca. 50 år i Gombe Stream nasjonalpark i Tanzania, har dannet grunnlag for de kunnskapene som skal til for å kunne oppholde seg i en sjimpanseflokk uten vesentlige forstyrrelser av hverdagen deres. Senere har hennes arbeid og rådgivning bidratt til kunnskaper om og vern av ville sjimpanser, som er truet i mange områder, samt til naturvern i det hele tatt.

Vi bytter muligvis om på sjimpanse-trackingen og fotturen i Bigodi-sumpene; det vil avhenge av det samlede antallet gjester i området samt vår og andres gruppestørrelser.
 
Midt på dagen kjører vi mot Queen Elizabeth Nasjonalpark, som ligger sør for Kibale Forest nasjonalpark og faktisk støter opp til denne. Turen går gjennom fantastiske kultur- og naturlandskaper, der vi blant annet kan se tydelige spor etter tidligere vulkansk aktivitet i området, for eksempel i form av vakre kratersjøer. Utpå dagen når vi vår vakkert beliggende lodge ved Kazinga-kanalen, der vi skal på en vidunderlig båtsafari om ettermiddagen. Dette er et av parkens absolutte høydepunkter, for her vil vi få se masser av flodhester og krokodiller ved bredden, der det også kommer en del elefanter og bøfler ned for å drikke og bade. Fuglelivet er likeledes imponerende, for eksempel med masser av skarver, hegrer, ibiser, storker, pelikaner, vadefugler og isfugler omkring den fiskerike kanalen.

Vi har hele dagen i den viltrike nordlige delen av nasjonalparken, der vi skal kjøre på safari i våre firehjulstrukne biler, på såkalte game drives på leting etter de ville dyrene i parken, mens vi midt på dagen kan slappe av i lodgens omgivelser og blant annet nyte den imponerende utsikten derfra.
 
Queen Elizabeth nasjonalpark, som er oppkalt etter den britiske dronningen, er nok den mest avvekslende nasjonalparken i Uganda når det gjelder både landskap og vegetasjon. Den rommer da også ualminnelig mange forskjellige arter av pattedyr og fugler. Der finnes faktisk over 550 fuglearter! Parken grenser mot vest opp til DR Kongo og Lake Edward, som er forbundet med Lake George i øst gjennom Kazinga-kanalen. Denne brede kanalen, som snor seg gjennom parken, utgjør sammen med sjøene en permanent vannressurs, som dermed bidrar til at parken kan ha en stor og variert bestand av storvilt og masser av fugler. På nasjonalparkens savanne ser vi mange antiloper, spesielt av den lokalt alminnelige uganda-koben og den store vannbukken, og her finnes en god bestand av løver, leoparder, hyener og det store villsvinet med det lite flatterende navnet kjempeskogssvin. Elefanter kan ses overalt, men på sørsiden av Kazinga-kanalen hender det at den mindre skogelefanten dukker opp. Disse hører til i de store Kongo-skogene i Sentral-Afrika, men kan altså en gang imellom ses her og i skogene litt mot nord. I Kyambura-kløften nær Kazinga-kanalen er det en liten bestand av sjimpanser som kan besøkes med spesialtillatelse og guide, men sannsynligheten for å se dem er større i Kibale Forest. I klart vær og når skyene slipper toppen av Ruwenzori-fjellene, er det en vakker utsikt mot disse over 5 km høye og ofte snøkledde tindene, særlig fra den nordlige delen av parken ved Lake Edward.

Etter frokosten setter vi kursen mot sør og fjellregnskogene i den legendariske nasjonalparken Bwindi Impenetrable Forest. Underveis kjører vi et langt game drive i den sørlige Ishasha-sektoren av Queen Elizabeth Nasjonalpark, som likeledes er en dyrerik del av parken. Dette området er særlig kjent for å være et av de få stedene der løver klatrer i trær, men man ser også mange andre store dyr med den vakre topi-antilopen som den mest alminnelige. Her spiser vi dessuten de medbrakte matpakkene våre på et pikniksted med vakker beliggenhet før vi kjører den siste strekningen på grusveier i det kuperte terrenget opp i skogen. I skumringen er vi fremme ved overnattingsstedet for de neste par dagene, nemlig en lodge som ligger vakkert til og har en fantastisk utsikt over fjellene og trekronene i den tette regnskogen.

I dag skal vi oppleve det som av mange blir betraktet som høydepunktet på en safari i Uganda. Etter frokosten kjører vi den korte veien til inngangen til nasjonalparken Bwindi Impenetrable Forest. Den ”ugjennomtrengelige” skogen ligger i 1100–2400 meters høyde på grensen til DR Kongo. Vi får en grundig briefing om morgenens og formiddagens fottur opp til de rolige kjempene, fjellgorillaene. Likesom for sjimpanser kan man også besøke gorillagrupper med de kjempesvære førerhannene, de såkalte silverbacks/sølvryggene. De kan nå en størrelse på nesten to meter i høyden og en vekt på imponerende 220 kg.  Selv om det ikke er 100 prosents garanti for å finne gorillaene, er vi likevel tett på dem, for de er under nøye overvåking, og erfarne ”speidere” blir utsendt i forveien.

På gorilla-tracking i Rwandas og Ugandas vestlige høyland er det den langpelsede fjellgorillaen som besøkes, mens den litt mindre og mer korthårede lavlandsgorillaen finnes mot vest i Sentral-Afrikas regnskoger. De planteetende gorillaene har til tross for sin størrelse et roligere gemytt enn sjimpanser. For de fleste som har prøvd det, er det en følelsesmessig opplevelse for livet å ha sittet midt i en familiegruppe av gorillaer og sett inn i de milde, brune øynene deres. Selv om regelen er at man ikke må gå nærmere gorillaene enn 7 meter, skjer det likevel ofte, siden gorillaene åpenlyst ikke kjenner regelen eller vet hva en meter er!

Pioneren for arbeidet med fjellgorillaer var Dian Fossey, som bokstavelig talt viet sitt liv til dem i Rwandas Volcanoes nasjonalpark, der hun ligger begravet ved siden av den unge hanngorillaen Digit, som hun knyttet nære bånd til. I den betagende, men barske ”Gorillaer i disen” er denne historien blitt filmatisert med Sigourney Weaver i hovedrollen. Dian Fosseys til tider kontroversielle metoder har likevel helt sikkert medvirket til at det i dag finnes mer enn 1000 av de sjeldne fjellgorillaene, mot omkring 600 da det var mest kritisk i 1980-årene. Selv om fjellgorillaen er en av klodens mest sjeldne dyr i det hele tatt, og den mest sjeldne av alle menneskeaper, så er det den eneste av menneskeapene der bestanden er i fremgang.
 
Mer enn halvdelen av fjellgorillaene lever her i Bwindis fjellregnskog, mens resten holder til omkring vulkanene på grensen mellom Rwanda, DR Kongo og Uganda, der Dian Fossey bodde og arbeidet. De lever i familiegrupper, som typisk ledes av en enkelt voksen hann, sølvryggen, og dessuten kan ha én eller flere unge hanner, svartrygger, sammen med opptil 10–12 hunner og et antall unger. Gorillagruppen vandrer rundt i et større territorium på leting etter frisk planteføde. De bygger et tilholdssted i vegetasjonen, der de tilbringer natten – vel å merke et nytt sted hver natt. Det er disse tilholdsstedene som er viktige veivisere for hvor gorillaflokken befinner seg når de lokale ekspertene skal spore flokken om morgenen før en gorilla-tracking.

Bwindiskogen har også mange andre dyr, særlig aper, fugler og sommerfugler, men disse kan være vanskelige å se i den tette, mørke skogen – Bwindi betyr for øvrig mørk på det lokale språket! Skogen er det eneste stedet hvor fjellgorillaer lever sammen med sjimpanser, men selv om disse siste ofte høres tydelig, er de ikke habituerte og kan nesten aldri ses. Skogen rommer også en liten bestand av elefanter, som likeledes ytterst sjelden kan ses. Bwindi er et paradis for botanikere, med ca. 85 arter av orkideer, 105 bregner og 300 trær, deriblant store mahognitrær.
 
Om ettermiddagen er det tid til å slappe av og la inntrykket fra morgenens og formiddagens store opplevelse synke inn, men vi kan ikke si akkurat når vi er tilbake på lodgen vår, for det avhenger av hvilken gruppe fjellgorillaer vi har fått tillatelse til å besøke, og hvor langt de har beveget seg opp i fjellene. Hvis vi er tilbake på lodgen midt på dagen og har krefter tilbake i bena, er det mulig å kjøpe en guidet ekstratur til det lokale Batwa/Pygmesamfunnet. De ble flyttet ut av skogen da den fikk status som nasjonalpark, og nå bor de i litt uvante omgivelser i det mer åpne miljøet.

Turen går nå tilbake mot øst og i retur mot Entebbe, men før vi når så langt, skal vi besøke den lille vidunderlige Lake Mburo nasjonalpark. Underveis dit spiser vi våre medbrakte lunsjmatpakker i byen Mbarara, mens der kanskje også blir tid til et kort game drive i parken frem mot solnedgangen før det er tid til middagen og til å gå til ro på vår flott beliggende lodge.

For dem som har lyst til en båttur på Lake Mburo, kan et av de planlagte game drives skiftes ut med denne. Det kan kanskje også arrangeres å kjøre et game drive i mørke, der vi ved hjelp av en stor prosjektør leter etter nattaktive dyr. Så vel båttur som night game drive skal dere forhøre dere om lokalt, der disse aktivitetene også skal betales, siden de ikke inngår i reisens pris. Selvfølgelig vil reiselederen være behjelpelig med å arrangere disse aktivitetene hvis det er interesse for dem.
 
Lake Mburo nasjonalpark ligger sentralt plassert midt mellom Ugandas berømte vestlige nasjonalparker og hovedstaden Kampala og Entebbe med den internasjonale lufthavnen på bredden av Viktoriasjøen. I tillegg til denne logistisk sett viktige plasseringen byr den relativt lille parken på en vakker og kupert natur med skogsavanne og enkelte fotogene klippepartier – og ikke minst har den sjøen, som er en viktig kilde til liv og har gitt parken navn. Dette er et av de ganske få stedene i Uganda der man kan se sebraer, mens de grasiøse impalaene, de sjarmerende vortesvinene og de store bøflene også er relativt alminnelige. Den lille vakre skriftbukken er ganske alminnelig i området, der det imponerende fuglelivet også faller i øynene med de fantastiske afrikanske elveørnene, som særlig kan ses rundt sjøen midt i parken, der de har selskap av blant annet flodhester og krokodiller. Blant rovdyrene er den flekkete hyenen og leoparden øverst i næringskjeden, men begge kan være vanskelige å finne mellom de mange akasietrærne i området.

Det er tid til turens siste game drive, som foregår på den skogkledde savannen i nasjonalparken omkring Lake Mburo. Når vi forlater parken, har vi gode sjanser til å se de lokale bøndene drive ankole-kveget sitt rundt i området. Vel er dette kveget ikke ville dyr, men det er ganske imponerende likevel. Det finnes i et rikt utvalg av farger, men særlig de enorme horna gjør at de er et yndet motiv for reisende. Husk likevel at det ikke er kutyme å fotografere kvegdriverne uten en meget tydelig tillatelse og evt. mot betaling.
 
På vei mot Entebbe krysser vi ekvator på et sted der det er tydelig markert, og sent på dagen innlosjerer vi oss på det samme deilige hotellet som på reisens første natt.

Her på reisens siste dag i det vakre og frodige Uganda skal vi på en heldagsutflukt mot øst i retning av grensen til Kenya. Vi følger nordsiden av den gigantiske Viktoriasjøen, som med et areal på nesten 69 000 km2 er verdens nest største ferskvanns-innsjø etter Lake Superior på grensen mellom Canada og USA. Målet for utflukten vår er byen Jinja, som ligger ved Nilens utløp fra Viktoriasjøen. Dette var det første stedet som ble utropt som Nilens kilde. John Hanning Speeke var det første hvite mennesket som nådde inn til Viktoriasjøen i 1858, men først på en følgende ekspedisjon i 1862 fant han Nilens (Hvitnilens) utløp derfra på sjøens nordlige bredd, som deretter ble erklært for Nilens kilde. Senere har det vært stor debatt om hvilken som var den fjerneste/sørligste kilden med innløp til Viktoriasjøen. Dette er det fremdeles debatt om, men generelt regnes det å være små tilløp til Kagera River fra enten Rwanda eller Burundi.
 
Når vi har hatt god tid til å se Nilens utløp fra sjøen og utforsket litt av Jinja, skal vi ha en herlig ”Farewell Lunch”. Denne inntas i helt fantastiske omgivelser, for vi skal på en kort båttur midt ut i Nilen til en liten øy litt nedstrøms for Jinja som helt er omgitt av voldsomt brusende vann. Flere steder danner det seg faktisk små fosser. På denne lille øya, som er en del av et fredet reservat, ligger det en vidunderlig lodge med en riktig god restaurant der vi spiser lunsj.
 
Etter lunsjen og god tid til å nyte de spektakulære omgivelsene sammen med en deilig kopp kaffe eller te brygget på lokale råvarer skal vi dra tilbake mot Entebbe. Underveis kommer vi gjennom Ugandas kuperte og travle hovedstad, Kampala, som er landets langt største by med mer enn 1,5 mill. innbyggere, og som etter afrikanske forhold har en imponerende skyline. Utpå kvelden er det slutt med eventyret i Uganda, når vi ankommer til den internasjonale lufthavnen i Entebbe og sjekker inn på flyet hjemover.