Sørens blogg fra det sørlige Afrika

Følg med i Søren Rasmussens reise gjennom det sørlige Afrika

Søren Rasmussen, grunnlegger av Albatros Travel, blogger fra sin reise gjennom det sørlige Afrika.

Følg med i hans duggfriske innlegg fra reisens begynnelse i Cape Town – en av Sørens absolutte yndlingsbyer.

Les bloggen under, eller finn din neste reise til Sør-Afrika

Om du har kommentarer til Søren og hans blogg, kan du gå videre til hans Facebook-side

Gjensyn med Cape Town

24. februar 2017

En avis ville en gang ha meg til å utpeke min favorittby, og svaret kom prompte: Roma, fordi jeg alltid har vært meget opptatt av antikken og de klassiske severdighetene. Men skulle jeg ha pekt på den byen jeg helst ville slå meg ned i utenfor Danmark, tror jeg nok svaret ville være Cape Town.

Byen er innbegrepet av ”Easy Life”, middelhavsatmosfære, behagelig klima, naturskjønne omgivelser og glade turister. En god halvtimes kjøring i alle retninger bringer en til henholdsvis Kapphalvøyas naturreservat, de pittoreske vinbyene Paarl, Stellenbosch og Franschhoek, og Taffelberget eller Hermanus, en av verdens beste hvaldestinasjoner. Byens restauranter har internasjonal ”Michelin-klasse”, noe som eksempelvis gjelder The Test Kitchen, La Colombe, The Tasting Room, Nobu og Aubergine, selv om ulempen er at de alle har månedlange ventelister.

Cape Towns berømte Victoria & Alfred Waterfront ligger utrolig vakkert til under det flattoppede Taffelberget omgitt av eksotiske butikker og restauranter i hundrevis. Boder og gatemusikanter blander seg med de tusener av utenlandske og innenlandske turister som gir havneanlegget samme kosmopolitiske skjær som de tilsvarende anlegg i eksempelvis San Francisco og Sydney. Det oser av ferie, og det problemfylte Afrika synes nærmest å forsvinne i den avslappede og søreuropeiske atmosfæren.

Mye god stemning på Victoria & Alfred Waterfront

Det er også her den uomgjengelige turen til Robben Island begynner. Den lille flate øya ute i bukta, der Mandela og de andre berømte ANC-lederne satt fengslet i årtier og hogde stein. Mandela satt likevel ikke alle sine 27 år i forvaring på Robben Island, men tilbrakte de siste under mer komfortable forhold mens regeringen forsøkte å presse ham til å akseptere en deling av landet som ville resultere i at alle svarte i prinsippet ble borgere i noen små, øde og verdiløse områder og arbeidet som fremmedarbeidere i det hvite Sør-Afrika, underforstått at de til enhver tid kunne sendes ”hjem”. Den gikk som bekjent ikke. I dag er fangeøya det siste synlige minnet om apartheidtiden, og det er fremdeles gamle fanger som viser rundt. Det gjør besøket til en både påtrengende og bevegende opplevelse som man bør få med seg.

Sovesal på den berømte fengselsøyen Robben Island

Jeg går en tur rundt på Waterfront for å finne motiver som yter den fortettede atmosfæren en passende rettferdighet, men det er nesten umulig å innstille skarpt på det myldrende folkelivet, der tallrike nye etablissementer skyter frem i gamle pakkhus og ethvert lufthull mellom bygninger absolutt skal utnyttes og dermed sperre den vakre utsikten mot Taffelbjerget. I den gamle Mall finner jeg en fantastisk forretning. En herrefrisør eller rettere barber, Mr. Cobb, som opprinnelig var etablert i 1700-tallets England, men flyttet hit med originale stoler, kniver og hele interiøret. Her stiger noble herrer tilbake i tiden og får hele batteriet med barberkniver og varme håndklær og får klasket en større mengde salver, kremer og velduftende oljer på de stadig mer lyserøde kinnene.

Kveldstid ved Victoria & Alfred Waterfront

Jeg kommer i snakk med en gammel gitarist, som ikke bare kjenner den veletablerte virksomheten vår i Sør-Afrika, men sågar har besøkt en av de gode reiselederne våre, den tidligere borgermesteren i Præstø, Peter Madsen, hjemme i selve Danmark. Vi er begge store Mandelafans, men jeg er den eneste av oss som har møtt ham, om enn min venerasjon for ANC har bleknet i de senere år, da korrupsjonen, spesielt under Zuma, har økt voldsomt i mange provinser. I dag har ANC fått konkurranse av partiet Democratic Alliance, som har gått frem ved samtlige valg de senere år og har omkring 25 % av landets stemmer. Det er ennå langt opp til ANCs dominans, men Democratic Alliance har kontrollen og regjeringsmakten i den store og betydningsfulle Western Cape og borgermesterposten i de tre største byene, Cape Town, Johannesburg og Pretoria. Det verste for ANC er, at Democratic Alliance klarer å stoppe og utrydde korrupsjon, regjere effektivt og bygge opp velstand overalt der de har makt. Selv om det fremdeles finnes mange gode ANC-folk, har de svært vanskelig for å gå imot gamle kamerater og kampfeller. Gammel kjærlighet ruster ikke, og kjærlighet gjør blind somme tider.

Statue av Mandela foran Union Buildings, Sør-Afrikas regjeringssete

Sjåføren vår var et annet menneske da vi kjørte derfra

26. februar 2017

På vei mot Taffelbergets kabelbane kjører vi tvers gjennom Cape Town, og jeg rekker å undre meg over to ting. For det første hvor raskt byen vokser. Nye hus og hoteller skyter frem overalt, og de gamle blir nennsomt renovert, mens byen klarer å bevare og forene sitt klassiske engelske look med de nye fornemme moderne bygningene. For det andre kan man ikke unngå å undres over hvor velholdt og ren byen fremstår. Her er ingen sigarettstumper, pølsepapir, pappkrus eller tyggegummiflekker, som ellers forekommer i så rikelige mengder i København og omegn, så jeg spør sjåføren vår hvordan man holder byen ren. Jo, de tømmer for det meste bare søppelkurvene, som står oppstilt overalt. Man har jo ingen grunn til å kaste noe fra seg når man lett kan bli kvitt søppelet. Så enkelt er det altså.

De gamle bygningene er vakkert bevart i Cape Town

I byens utkant ligger de såkalte ”townships”, definert som fattige svarte bydeler. Vi kjenner det berømte navnet Soweto fra bydelen i Johannesburg der mange opprør, demonstrasjoner og ulydighetskampanjer mot det hvite apartheidstyret begynte. Albatros’ kontor i Cape Town har i mange år arrangert turer til byens township som en fast del av utfluktsprogrammet, og de reisende har spist glimrende afrikansk mat på de lokale restaurantene for noen ganske få kroner. Disse utfluktene hadde imidlertid en trang fødsel fordi de hvite sjåførene ikke ville kjøre dit. De ventet seg det verste.

Soweto i Johannesburg er Sør-Afrikas mest berømte township

Jeg var en gang i 1990-årene av sted med en større gruppe, og sjåføren kjørte lenge rundt og rundt i de små gatene uten å komme frem. Til sist sa han at det var umulig å finne stedet, og at vi måtte avlyse besøket i township’en. Så grep jeg kartet og dirigerte ham til møtestedet, der vi ble mottatt i det lokale, ganske nydelige felleshuset av en dyktig og velkledd gruppe kvinner og omvisere. De viste oss rundt i de små, rene gatene med nydelige ”legohus” og kollektive fabrikker, som blant annet fremstilte vakker keramikk og mange forskjellige husflidsartikler til byens suvenirbutikker. Bydelen hadde sine egne hjelpeprojekter for de dårligst stilte gatebarna av aids-rammede foreldre, som først fikk andel i overskuddet fra produksjonen. Byens borgere var gjennomgående glade mennesker, stolte over sitt demokrati og sitt land, men de hadde bare ikke så mange penger, som det ble uttrykt. Den hvite sjåføren vår var et annet menneske da vi kjørte derfra, og det var vi andre også.

En titt ut gjennom ruten i den lokale barnehagen

I dag er alt forandret. Det står en del BMW-er i bydelen, alle husene har fått parabol, og en del har fått flere etasjer. Man blir der man kommer fra. Byen og familien henger sammen. Samholdet har skapt en ny velstand. I Soweto har mange av Sør-Afrikas kjente politiske skikkelser som Winnie Mandela og Desmond Tutu bygd relativt store villaer for å demonstrere sin tilhørighet til den svarte underklassen, som altså ikke lenger er så mye ”under”. Til gjengjeld vokser nye slumbyer opp lenger ute, der de aller fattigste bor under kummerlige forhold. Velstanden er kommet til Sør-Afrika, men det er ennå langtfra alle som har fått del i den.

Mange av Cape Towns gamle townships har vokst opp til å bli fine bydeler

Myten om det tomme landet

28. februar 2017

Europeerne seilte rundt Kapp det gode håp i 1488 på vei mot kryddereventyret i Østen. En last muskatnøtter fra Indonesia var mer verd enn sin vekt i gull. Underveis var det bruk for sikre naturlige havner med friskt vann og mulighet til å trekke skipene på land. Sjøreisene var umåtelig lange, og de hyppige stormene nødvendiggjorde omfattende reparasjoner. Cape var en slik havn, der portugiserne Bartholomeu Diaz og senere Vasco da Gama var de første i land. Her møtte de landets beboere, san eller khoisan, som europeerne senere kalte buskmenn eller hottentotter.

Reisen mot Østen gikk forbi Afrikas sørvestligste punkt

Det finnes tallrike beretninger om hvordan skipskapteinene gjorde svært gode forretninger med buskmennene – én eller to okser for en gammel jernstang, kniv eller tønnebånd. Jern stod i skyhøy kurs hos disse folkene, og de har trolig hatt rikelig med kveg, ettersom bestanden likevel skulle holdes nede for ikke å ødelegge beitingen. På dette tidspunktet hadde de hatt kveghold i mer enn tusen år og skaffet seg de nødvendige erfaringene. Men det var ikke alle møter mellom europeere og buskmenn som gikk like godt. I 1510 ble 50 portugisere og deriblant intet mindre enn en såkalt visekonge myrdet. Meldingene tilbake til Europa sa at der ikke var noe å komme etter. De ville var ubehagelige og truende, og der var ingen rikdommer å hente i det indre av landet. Der var ingen grunn til kolonisering, men naturhavnen ble fortsatt benyttet til å trekke skip på land og til tuskhandel med de innfødte.

De nyankomne europeerne var ikke begeistret for "de ville"

I løpet av 1500-tallet vokste både britenes og særlig nederlendernes aktiviteter til sjøs. Sir Francis Drake kom forbi Kapp i 1591, og i 1602 sluttet de etter hvert meget store nederlandske private rederiene seg sammen og dannet VOC – Det forente ostindiske kompani – som fikk eneretten til all handel med det nederlandske Batavia i Indonesia og resten av Østen. Selskapet utviklet seg til en enorm selvstendig sjømakt. Samtidens største og sterkeste. Nederlands samlede antall skip steg etter hvert til 6000 – en ganske enorm flåte. Fra 1607 var ”havnen” i Cape alltid besøkt av skip. Trafikken til Østen var enorm.

Cape Town ble flittig besøkt af datidens skip

VOC besluttet langt om lenge å etablere en koloni i Taffel Bay i 1652 som skulle sikre skipenes forsyninger. Guvernøren Jan van Ribeek skulle kjøpe kveg, starte en melkeproduksjon, dyrke fôr og grønnsaker og etablere et sykehus. Det lyktes å kjøpe 230 kalver, men så var det også slutt med handelen, for khoisan-folket ville ikke selge så mye når det kom til stykket. I 1657 ble de hvite nederlenderne løst fra sine kontrakter med VOC og ble private bønder med leveransekontrakt til kompaniet, og kolonien var stort sett selvforsynt. I 1659 ankom de første større skipslastene med slaver, og så ble det fart på tingene.

De første kolonistene la grunnen for Cape Towns kolonitidsarkitektur

Etter hvert som kolonien vokste, kom det flere til. I 1685 ankom 200 franske hugenotter, protestanter som hadde flyktet til Nederland for å unngå katolikkenes forfølgelser. Betingelsen var at de lærte nederlandsk og gikk i den nederlandske kirken, altså ble nederlandske nybyggere. Franskmennene viste seg å være driftige og dyktige bønder, som fikk innført vindyrking i kapprovinsen.

Markedsføring trakk flere folk til. De gamle vedholdende mytene om det tomme landet, som fløt av melk og honning, og som europeerne fant, tok i bruk og utviklet, har holdt seg friske helt frem til våre dager. Det er selvfølgelig det rene vrøvl. Der har vært kvegnomader i området i atskillige tusen år. Arkeologiske spor fører sauehold tilbake til år 100 e.Kr. og kveg tilbake til 600-tallet.

De tilflyttede franskmennene brakte vindyrkingen til Sør-Afrika

Faktisk var området fylt til bristepunktet med mennesker, forstått som det antall personer de naturgitte forholdene tillot. Bantu-farmerne spredte seg nordfra (fra Zimbabwe og Botswana) og nådde kystregionene i sør på 200- og 300-tallet. De lokale buskmennene (khoisan) var jegere og sankere og hadde gjort kvegdrift til en del av sin livsform og utviklet den til det sublime. De bodde i de goldere områdene vest og sør for bantuenes områder. Bantuene kunne ikke utnytte de tørre områdene fordi deres vesentligste karbohydratinntak kom fra dyrket korn, mens khoisan-folket allerede hadde tilpasset kostholdet sitt etter de tørre forholdene og fikk føden fra røttene på ville planter og blad og frukter. Deres kjennskap til lokale næringsmuligheter og de sparsomme vannressursene tillot dem å ta disse marginale jordene i bruk. Kombinasjonen av sanker- og kvegnomadeliv satte khoisan-folket i stand til å spre seg uten å komme i konflikt med bantuene, selv om de sterke begrensningene i næringsmulighetene ikke tillot khoisan-folket å utvikle seg mengdemessig som bantuene – de var tilpasset naturens forutsetninger.

Gresslandet i det vestlige Cape var nok frodig i perioder, men den magre jorden og det sparsomme regnet tillot ikke gressing året rundt, og khoisan-folket utviklet en nomadekultur der de sirkulerte mellom beiteområdene. West Cape har vinterregn som gir rimelige mengder av grønt, frodig gress. Mot slutten av vinteren drog man inn i landet, der kveget nå kunne gresse langs elvebreddene, som hadde ligget urørt i vinterhalvåret. Den samlede befolkningen av buskmenn har antakelig ligget rundt 50 000, som svarer til det maksimale kvegholdet. Flere dyr ville medføre overbeiting. Nomader er ikke spredt i landskapet, men holder til der kveget er, der beitemarkene er.

Dette førte til to misforståelser som ble rapportert hjem til Europa: 1) masser av mennesker og kveg med et rikt landbruksland, og 2) masser av tomt land som kan tas i bruk. Konklusjon: Praktfullt land med masser av beitemuligheter og god plass til nye beboere. Intet kunne være mer misvisende, og snart viste det seg også at der bare var plass til én rase.

Sør-Afrikas nomader levde i tett forbindelse med naturen