Dominica er kjent som "Karibias naturøy". De små gnagerne, agoutiene, pusler rundt og leter etter nøtter på skogbunnen, oppe i trærne diskuterer grønne, røde og blå papegøyer verdenssituasjonen, mens sommerfugler så store som håndflater holder seg til de blomstrende buskene. Skogene på toppen av Dominicas vulkaner er innhyllet i vedvarende tåke, innsjøene koker, svoveldamper blir sluppet ut av jorden med like stor besluttsomhet som fossefallenes masser styrter mot jorden. Kanskje er det faktisk noe i at Dominica er den eneste karibiske øya som Columbus ville kunne gjenkjenne.
Fuglen i midten er Dominicas nasjonalfugl sisserou-papegøyen, som kun lever her.
Visste du...
at en tredjedel av Dominicas befolkning jobber i bananindustrien?
at Dominica er relativt uberørt, på tross av bananplantasjene? De mange fjellene gjorde det umulig å plante sukkerrør i kolonitiden, og derfor er øya et ekte karibisk naturparadis.
Geografi og natur på Dominica
Dominica plasserer seg noenlunde midt i rekken av De små Antiller, som skiller Det karibiske hav fra Atlanterhavet. Den naturskjønne øya er av vulkansk opprinnelse, og landskapet er preget av forrevne klipper og lavatopper, med Morne Diablatin på 1447 meter som høyeste punkt. Mange av klippesidene er dekket av enten bananplantasjer eller tropisk regnskog med flere sjeldne plante-, fugle- og dyrearter, for eksempel øyas nasjonalfugl, den grønne og fiolette keiseramazonen. Havområdene rundt Dominica er fulle av hvaler og delfiner, og hvalsafari er en populær beskjeftigelse blant besøkende på Dominica.
Dominicas historie
Dominicas opprinnelige beboere var arawak-indianere, som måtte vike plass for karibene på 1300-tallet. Columbus gikk i land søndag 3. november 1493 og oppkalte landet etter ukedagen – Dominica er det latinske ordet for søndag, Herrens dag. De usedvanlig motstandsdyktige karib-indianerne gjorde Dominica til den siste øya i Karibia som ble kolonisert. Franske misjonærer gjorde et forsøk på 1600-tallet, men gav opp og forlot øya igjen. De lite gjestfrie karib-indianerne slapp likevel ikke unna europeerne. Briter og franskmenn var noenlunde likt tiltrukket av øya og dens edeltre og sloss innbitt om den inntil den i 1805 endegyldig ble britisk koloni. Kolonistene fikk ikke utryddet den innfødte befolkningen, noe som ellers var tilfellet i mange andre kolonier, og den dag i dag er Dominicas rundt 3000 karib-indianere de eneste gjenværende representantene for de opprinnelige folkene i Øst-Karibia. Karibene holder til i et område på Dominicas vestkyst i stil med de reservatene vi kjenner fra USA. Foruten denne minoriteten på 3000 mennesker har de fleste av Dominicas 72 000 innbyggere afrikanske slaver som forfedre. Britene overlot Dominica til selvstendighet 3. november 1978, altså nøyaktig 485 år etter at de første europeerne viste seg der. To år etter selvstendigheten skrev Dominica historie ved å velge Karibias første kvinnelige statsminister, Mary Eugenia Charles, etter flere år med et korrupt og tyrannisk styre. etter Charles' avgang fulgte noen turbulente år med svært korte regjeringsperioder, men nå har Dominica igjen inntatt en regjeringsmessig verdensrekort ved å ha verdens yngste statsoverhode, den 31-årige Roosevelt Skerrit.
Severdigheter på Dominica
I motsetning til stripen av karibiske strandomkransede paradisøyer som omgir Dominica, er det bare få sandstrender der, og de har til og med ofte gråsvart sand. Dominica prøver derfor med god grunn å markedsføre seg som en økoturisme-destinasjon. Dette er altså ikke stedet hvis man leter etter velassorterte badeferieområder, internasjonale hotellkjeder og klassiske hvite sandstrender. De dominikiske kystene er derimot preget av grove klippesider som faller nesten loddrett ned i havet og skaper vakre og svært dramatiske kystlandskaper. Naturen inne på øya er det heller ikke noe i veien med. Her samler det hyppige regnet seg i brusende bekker med bratte fosser, som for eksempel de 60 meter høye Trafalgar Falls. De ligger i en av øyas mange nasjonalparker, nemlig Morne Trois Pitons Nasjonalpark. Denne vakre parken har bestått UNESCOs strenge opptakskrav og fått en plass på verdens naturarvsliste. Parken er et vulkansk område bevokst av frodig tropisk regnskog med et vell av planter. Et tett virvar av bregner, palmer, ananasplanter, orkideer og gamle trær med frittstående røtter dekker de bratte vulkanske skråningene og omkranser fossefall, innsjøer, varme kilder og dampspyende sprekker.
Nasjonalparken er også hjemsted for en kokende innsjø -- med sine 60 meter i diameter den nest største i verden etter en lignende gigant i Rotorua, New Zealand -- og en sverm av fugler og sommerfugler i strålende farger. Mangelen på sandstrender betyr ikke at man på en ferie på Dominica skal la badetøyet bli hjemme. Her foregår svømmeturene bare i et lite vann under et fossefall med grønnkledde klipper og mosegrodde steiner på alle kanter. Et av de vakreste stedene til denne typen utfoldelser er smaragdtjernet, eller Emerald Pool, ved Canefield nord for hovedstaden Roseau. I tillegg til å fylle sin reise til Dominica med turer på usedvanlig vakre og langt fra overbefolkede stier kan man passende kaste seg over dykking. Det er gode muligheter for ekstraordinære dykkeropplevelser mellom Dominicas rikt befolkede korallrev og bratte klippeskrenter under vann.
Selv reiser til Dominica kan by på for mange naturopplevelser, og i dette tilfellet består behandlingen av et besøk i hovedstaden Roseau. Byen ligner med sine gamle tre- og steinhus pyntet med snirklet treskurd og fine balkonger nærmest et sted som ble glemt for et par hundre år siden. Likevel har den alt som hører til en karibisk by innenfor kategorien markeder, kirker fra kolonitiden og hyggelige familierestauranter med spennende kreolmat på spisekartet. Dessuten fortjener byens botaniske hage fra 1890 et besøk.
