Mellom Europa og Asia: Georgia og Armenia

Vi lander i Tbilisi svært tidlig om morgenen, og etter ankomsten kjører vi til hotellet vårt og får noen timers hvile. Etter frokost på hotellet er det tid til å se nærmere på byen, som ligger strøket oppover åssidene på begge sider av elva Mtkvari. Tbilisi er en gammel by med en historie som går helt tilbake til 300-tallet f.Kr.  Men byen er flere ganger gjennom historien blitt så godt som jevnet med jorden av angripende invasjonsstyrker – senest i 1795, da Persias Aga Mohammed Khan nærmest brente byen ned til grunnen. Vi går en tur i den gamle (eldste) bydelen, som med sine svingete gater og skjeve balkonger har en atmosfære av tidligere tiders Kaukasia. Vi begynner turen ved Metekhi-kirken, som ble bygd i slutten av 1200-tallet og gjenreist utallige ganger siden da. Allerede på 400-tallet lå det en kirke her som var bygd av kong Vakhtang Gorgasali (etter sagnet skal han være Tbilisis grunnlegger). Her finner man et gravsted for den kvinnelige martyren sankt Shushanik, som ble torturert til døde av sin mann i 544 fordi hun nektet å oppgi sin tro.

Vi går nå opp til et av byens gamle bad, som er bygd rett over en av de varme kildene som strømmer opp fra undergrunnen mange steder i Tbilisi. "Tbili" betyr da også "varm", og vannet holder en temperatur på 38—40 grader. Til tross for lukten av det svovelholdige vannet er badene fremdeles populære, og mange drar hit for å lindre hudlidelser og gikt, eller for å få en massasje eller bare en hyggestund. Vi tar turen opp til toppen av Sololaki-høyden, der Narikala-fortet troner som tatt ut av en eventyrlig ridderroman. Det er byens eldste fort, med røtter tilbake til 200-tallet, men som alt annet i Tbilisi er det ødelagt og gjenoppbygd flere ganger. Utsikten herfra er likevel helt intakt og gir et godt overblikk over den gamle bydelen.

Turen går nå videre til byens største synagoge, og videre til Sioni-katedralen og byens eldste bevarte kirke, Anchiskhati, som ble bygd på 500-tallet. Ikke langt derfra ligger Tbilisis Historiske Museum, som holder til i et restaurert karavanserai, altså et herberge for karavanereisende fra Silkeveiens tid. Her kan vi beundre noen av museets mer enn 50 000 gjenstander fra forhistorisk tid og frem til i dag. Her er både arkeologiske og etnografiske funn, kunstverker, fotografier og arkivmateriale.

Vi avrunder dagen med en spasertur opp gjennom Rustaveli-strøket, den absolutte hovedgaten i Tbilisi, der parlamentet og flere store museer har adresse.

Vi sjekker ut av hotellet og kjører mot grensen til Armenia. Etter å ha ordnet formalitetene ved grensen setter vi kursen mot fjellbyen Dilijan i et område som går under navnet "Armenias Sveits". Dilijan er en hyggelig og nusselig by med gamle steinhus og balkonger utskåret i tre, og den ligger svært naturskjønt til ved bredden av Aghstev-elva, omgitt av store skoger. I sovjettiden kom det mange kunstnere, musikere og filmskapere hit for å få arbeidsro og suge inn inspirasjon fra de vakre omgivelsene, og den kreative atmosfæren henger stadig igjen, selv om byen nå mer får besøk av alminnelige turister.

Etter en spasertur i byen kjører vi videre til Haghartsin-klostret, som like plutselig åpenbarer seg ut av den tette skogen som en illustrasjon fra en eventyrbok. Klostret er nettopp restaurert, så de opprinnelige middelalderkonstruksjonene tar seg ut nesten som da de ble bygd på 1100- og 1200-tallet. I tillegg til tre kirker på området kan vi blant annet se refektoriet, der munkene inntok måltidene sine.

Vi fortsetter til Armenias største innsjø, Sevan, med et areal på 950 km2.  Med sine 1900 meter over havet er den dessuten en av de høyest beliggende ferskvannsjøene i Eurasia. Når vi kommer, er det ikke mulig å vite om vannet i sjøen vil være asurblått lysende eller mørkeblått – eller en nyanse imellom – for fargen skifter etter været og sjøens egne uransakelige prosesser. Da man i sovjettiden demmet opp Hrazdan-elva, som forsynte sjøen med vann, og dermed senket vannstanden med 20 meter, dukket 2000 år gamle bygninger og gjenstander frem. Siden er vannstanden av miljøhensyn hevet med 2 meter, og det har forbedret vannkvaliteten betraktelig. Vi besøker Sevan-klostret, som opprinnelig lå på en øy ute i sjøen; den er nå er blitt til en halvøy. Den isolerte beliggenheten – og adgang forbudt for kvinner – gjorde klostret velegnet til gjenoppdragelse av munker som hadde avveket fra dydens smale sti.

Turen fortsetter til hovedstaden Jerevan, der vi sjekker inn på hotellet vårt.

I dag skal vi se nærmere på Armenias hovedstad. Jerevan er en av de eldste kontinuerlig bebodde byene i verden, og her har det bodd mennesker siden bronsealderen. Nåtidens 1,1 million innbyggere forstår å nyte livet, for her er en utviklet kafékultur og mange teatre, gallerier, konserthus og spillesteder. På byrundturen kommer vi forbi Republikk-plassen (tidligere Lenin-plassen, der blant annet Det nasjonale kunstmuseet ligger), universitetet, den 23 meter høye statuen av Mor Armenia, parlamentet, presidentpalasset og Operaen.Vi besøker også minnesmerket og museet for det armenske folkemordet, som holder til i en underjordisk betongbunker.

Kongeriket Armenia ble opprettet allerede på 500-tallet f.Kr., og i år 301 ble kristendommen statsreligion. På 1500-tallet ble Armenia delt mellom Persia og osmanene, og som en kristen minoritet i Osmanriket var armenerne ofte ofre for diskriminering. Dette økte på under sultan Abdülhamid II, da mellom 80 000 og 300 000 armenere ble forfulgt og myrdet i årene 1894—96. Etter denne opptakten satte folkemordet for alvor inn i 1915, med fengsling og mord på 250 armenske intellektuelle. Deretter fulgte massakrer der befolkningen i hele landsbyer ble myrdet, og man regner med at rundt én million armenere døde mellom 1915 og 1917. Dessuten ble mange tusen drevet på flukt. Særlig Frankrike og USA har en stor armensk befolkningsgruppe som følge av den etniske utrensningen.

Etter denne barske, men historisk viktige utstillingen kan vi ta oss inn igjen med en tur på byens sentralmarked – en høy, nærmest katedralaktig markedshall, der lokalt produserte matvarer falbys fra et utall av boder.

Armenias nasjonaldrikk er brandy, som er produsert i landet siden 1887, da det første destilleriet ble åpnet. I dag kjører vi ut av byen og besøker et av de større destilleriene, der vi får en omvisning og en smaksprøve på de gylne dråpene. Selveste Winston Churchill foretrakk armensk brandy fremfor fransk konjakk, og det blir sagt at Stalin pleide å sende ham kasser av Ararat-brandy.

Turen fortsetter til Garni-templet, et hellenistisk tempel tilegnet solguden Mitra i det første århundret e.Kr. Etter den nasjonale overgangen til kristendommen ble templet brukt som sommerresidens for de armenske kongelige, som også satte opp en kirke og et bad som vi nå kan se ruinene av. Blant annet har badet en svært vakker mosaikk laget av naturstein i 15 nyanser.

Så er det blitt tid for lunsj, og den inntar vi i en hyggelig hage som tilhører en lokal familie. De vil også demonstrere hvordan man lager lavash, det lokale flatbrødet som blir bakt i leirovner.

Det UNESCO-fredede Geghard-klostret er neste punkt på dagens program, og bare klostrets dramatiske plassering i en kløft, med klipper som tårner seg opp på begge sider, er en opplevelse for øyet. Det opprinnelige klostret ble bygd på 300-tallet – ifølge tradisjonen av selveste Gregorius Illuminator, som var det første overhodet for den armenske nasjonalkirken – der en hellig kilde sprang frem fra en grotte. En del av anlegget er da også hogd inn i fjellet, både regulære kirkerom og mindre hulrom, foruten mange avbildninger av kors. Men klostret ble plyndret og brent ned til grunnen på 800-tallet, og den nåværende hovedkirken er fra 1215. "Geghard" betyr "spyd" og henviser til det spydet Jesus ble stukket med på korset, og som sies å ha tilhørt klostrets relikviesamling. Spydet er nå utstilt på museet i Echmiadzin-katedralen, som vi skal se i morgen.

Vi vender tilbake til Jerevan sent på ettermiddagen.

Den apostoliske armenske kirken har sitt administrative – og åndelige – sentrum i Echmiadzin, som også var landets hovedstad i årene 180—340. Ifølge legenden var det her Gregorius Illuminator i et syn så en guddommelig lysstråle komme ned fra himmelen. Han bygde deretter Armenias første nasjonalkirke der lysstrålen rammet, og han har fått æren for å ha omvendt armenerne til kristendommen i året 301. Det er altså ikke en hvilken som helst kirke vi skal besøke i dag. Det er ikke mye igjen av de opprinnelige strukturene fra 300-tallet, og katedralen er gjenreist og ombygd mange ganger, uten at den likevel har mistet noe i hellighet av den grunn. Kirkerommet er rundt 20 x 20 meter, og i midten står alteret – akkurat der Gregorius så lysstrålen ramme. Det er også tid til å besøke katedralens museum, der vi blant andre relikvier kan se det berømte romerske spydet som skulle være stukket i Jesus.

Turen fortsetter i Gregorius' fotspor til Khor Virap-kirken, som er et like stort pilegrimsmål. På dette stedet ble Gregorius fengslet av den hedenske kongen Trdat III og holdt fanget i en underjordisk grotte i 13 år. Han overlevde uten annen mat enn den han fikk smuglet inn til seg av kristne sympatisører. Da Gregorius ifølge tradisjonen helbredet kongen for sinnssykdom (eller kongen besluttet at det var strategisk fornuftig å slutte fred med det voksende antallet kristne i landet), ble Gregorius satt fri, og han fikk utbredt kristendommen til hele Armenia. Kirken er bygd over grotten, som det er mulig å komme ned i på en stige – hvis man ikke er klaustrofobisk eller dårlig til bens.

Hvis man går ut og retter blikket oppover i stedet for nedover, er det en vakker utsikt mot de to snødekte tindene på Ararat-fjellet, som befinner seg over på den andre siden av grensen til Tyrkia.

Den siste kvelden kan brukes på å se det moderne Jerevan – du kan for eksempel dra til området rundt det vakre operahuset, der mange av byens innbyggere lufter barna om kvelden og/eller hygger seg på en av de mange kafeene. Kaféliv er det også mye av rundt Republikk-plassen, der man kan la seg underholde av "den syngende fontenen", som med lys og forskjellige serier av springvann akkompagnerer klassisk musikk. Endelig kan man også spasere nedover byens nye store gågate, Nord-avenyen, som først sto ferdig i 2007. Her er butikker, restauranter og kafeer nok til en kvelds underholdning!

Vi forlater Jerevan og setter kursen nordover. Underveis besøker vi Haghpat-klostret, som er på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Klostret er oppført på 900-tallet og er en milepæl i armensk religiøs middelalderarkitektur. Tross tidens tann, jordskjelv og angrep fra invasjonshærer står mye av den opprinnelige strukturen intakt, for eksempel hovedkirken, som er viet til klostrets opphavsmann, sankt Nishan, og det tre etasjer høye frittstående klokketårnet.

Vi stanser også i Vanadzor, Armenias tredje største by, som er et typisk eksempel på en tidligere industriby fra sovjettiden. I utkanten av Vanadzor ligger restene av en stor kjemisk industri som etter løsrivelsen fra Sovjetunionen gikk kraftig tilbake. Men i dag er det begynt å komme i gang en viss produksjon igjen, og i tillegg til kjemiske produkter blir det også laget maskiner og bygningsmaterialer her.

Vi fortsetter mot grensen til Georgia, som vi krysser ved byen Sadahlo. Når vi er ferdige med grenseformalitetene, kjører vi direkte til Tblilisi og sjekker inn på hotellet vårt.

Kristendommen ble statsreligion i Georgia i år 317, det vil si 14 år etter Armenia. Kirkene i området rundt byen Mtskheta hører til de eldste og viktigste i hele Georgia, og UNESCO har anerkjent deres betydning med en plass på verdensarvlisten. Det gjelder også Jvari-klostret, som ligger oppe på en ås med vakker utsikt over byen og elva Mtkvari, som bukter seg frem nedenfor. Det lille klostret er bygd tidlig på 600-tallet på et hellig sted, der enten sankt Nino (en kvinnelig evangelist) eller kong Mirian, som hun omvendte til kristendommen, satte opp et stort trekors. Bygningen er strengt symmetrisk og utlagt i korsform med ekstra rom mellom "armene", slik at hele grunnplanen bli åttekantet.

Inne i Mtskheta by finner vi Svetitskhoveli-katedralen, den nest største kirken i hele Georgia og en av de viktigste. Erkebiskopen av Mtskheta og Tbilisi har sitt sete her, og selveste Jesu kjortel sies å være begravd under kirken! Den opprinnelige trekirken fra 300-tallet ble etter rundt hundre år erstattet av en steinkirke som man ennå kan se restene av i den nåværende konstruksjonen, som er fra 1000-tallet. Katedralen har vært enorm for sin tid, og den er smykket med utskjæringer både ute og inne.

Vi fortsetter oppover Mtkvari-elva til en annen slags (av)gudsdyrkelse: museet for Josef Stalin i hans fødeby Gori. Overdekket av en paviljong i gresk-romersk stil ligger det stusslige huset der Stalin – den gangen Ioseb Besarionis dze Jugashvili – tilbrakte sine første fire leveår. Museet ligger ved siden av, og da det ble bygd i 1957, var det som en hyllest til den nylig avdøde lederen av Sovjetunionen. Etter Georgias selvstendighet er skjønnmaleriet blitt noe redusert, og utstillingen berører nå også utrenskningene og den politiske forfølgelsen, Gulag og pakten med Hitler i 1939. Et viktig kapittel i verdenshistorien sett gjennom en nøkkelpersons livshistorie.

Turen fortsetter til oldtidsbyen Uplistsikhe, som er hogd rett ut av fjellet. Fra 500-tallet f.Kr. til første århundre e.Kr. var byen et førkristent religiøst sentrum der solgudinnen ble dyrket. Etter den arabiske invasjonen i området i 645 ble Uplistsikhe residens for kristne konger, som overtok de hedenske templene og omgjorde dem til kirker. Her fikk byen sin storhetstid og huset på et tidspunkt hele 20 000 mennesker. Det vi ser i dag, er mindre enn halvparten av den opprinnelige byen. Den ble nemlig grundig ødelagt av mongolene i 1240, og nå er bare restene av den innerste bykjernen igjen. Vi kan likevel fremdeles beundre det arbeidet som er nedlagt i utformingen av grotterommene for mer enn 2500 år siden.

På veien tilbake til Tbilisi kjører vi forbi Borjomi, med et syrlig-salt mineralvann som er kjent i hele det gamle Sovjetunionen. Vannet strømmer opp fra undergrunnen ved hjelp av et naturlig innhold av karbondioksid. Når vannet når opp til overflaten, er det fremdeles varmt – mellom 38 og 40 grader – og det blir nedkjølt før det helles over på flasker. Siden 1890 har man solgt flaskevann fra Borjomi, og i dag eksporterer man til omkring 40 land. Hvis du ikke allerede har smakt dette vannet, får du sjansen nå!

Vi kjører tilbake til hotellet vårt i Tbilisi.

I dag går turen igjen ut av Tbilisi, for vi skal besøke en av områdets vakreste byer: den lille Signagi, som ligger på en åstopp med utsikt over Alanzani-dalen og Kaukasus i det fjerne. Her er smale, bratte, brolagte gater og pastellfargede hus fra 1700- og 1800-tallet med utskårne trebalkonger. Den gamle bymuren fra 1700-tallet er fremdeles intakt, og man kan gå en liten tur langs toppen av den. Vi besøker også byens museum for den naivistiske maleren Niko Pirosmani, som malte georgisk hverdagsliv.

Det er blitt fremstilt vin i Georgia de siste 7000 år, og særlig i Kakheti-regionen preger vinmarkene landskapet. Den tradisjonelle metoden er å la druesaften gjære i leirkrukker som er nedsenket i jorden, men i løpet av de senere år har både druesorter og produksjonsmetoder fra Europa vunnet innpass – uten å utkonkurrere de gamle. Vi besøker en vingård i området og smaker på de lokale dråpene.

Siste punkt på dagens program er Bodbe-klostret, der sankt Nino (hun som omvendte kong Mirian til kristendommen) ligger begravet. Klostret ligger svært vakkert til på en bratt skråning over Alazani-dalen, omgitt av høye sypresser – og som et av de få av de klostrene vi har sett på reisen, fungerer dette fremdeles som kloster. Her bor rundt 30 nonner, som har medvirket til den store restaureringen klostret har gjennomgått de senere årene

I dag kjører vi opp i Kaukasus-fjellene på den såkalte georgiske militærhovedvei, som ble anlagt i det vanskelige fjellterrenget på 1800-tallet, da Georgia ble okkupert av Russland. Til tross for veiens litt usjarmerende navn er kjøreturen en vakker naturopplevelse, der vi kjører oppover gjennom de storslåtte fjellandskapene. Første stopp er Ananuri-fortet, som ligger like ved Jinvari-reservoaret. Fortet tilhørte hertugene av Aragvi, som hersket i området fra 1200-tallet til 1739, da angripere fra et rivaliserende hertugdømme massakrerte alle på fortet. De siste medlemmene av Aragvi-slekten omkom oppe i det kvadratiske borgtårnet, som det er umulig å gå opp i. Vi fortsetter kjøreturen opp til Jvari-passet i 2379 meters høyde, og deretter begynner det å gå litt nedover igjen. Vi passerer blant annet skiområder med stolheiser og sveitsisk-lignende hytter. I fjellbyen Stepantsminda (tidligere kalt Kazbegi) er det tid til å gå en liten tur og nyte den imponerende utsikten til Kazbek-fjellet.

Veien videre er for svingete og bratt til busskjøring, så vi skifter over til firehjulstrekkere og setter kursen mot Den hellige treenighets kirke, eller Tsminda Sameba, som den også blir kalt. Kirken ligger helt isolert på en fjelltopp i det mektige, øde Kaukasus-landskapet, og den dramatiske beliggenheten har gjort den til et nasjonalsymbol for Georgia.

Vi snirkler oss nedover igjen og kjører tilbake til Tbilisi.

De siste dagene har vært fylt med opplevelser utenfor byen, men i dag har du hele dagen til å utforske den georgiske hovedstaden etter ditt eget hode. Har du lyst til et museumsbesøk eller to, kan du for eksempel ta en tur i Nasjonalmuseet, som fikk en stor omgang restaurering for få år siden. Oldsaksamlingen der er svært interessant. Ikke langt derfra ligger Nasjonalgalleriet, som utstiller det beste innenfor georgisk kunst – blant annet en del malerier av Niko Pirosmani, som vi stiftet bekjentskap med i Signagi. Hvis været er godt nok, kan du besøke byens botaniske hage i de tidligere kongelige parkene, eller friluftsmuseet, som ligger litt utenfor sentrum. Får du lyst til å besøke et av byens bad, kommer du i godt selskap – store personligheter som Pusjkin og Alexandre Dumas har også gjort det, og Pusjkin omtalte det etter sigende som det beste bad han noensinne hadde fått.

Man kan også bare gå rundt i byen, som hverken mangler kafeer eller spisesteder. Og på et eller annet tidspunkt bør man smake den georgiske nasjonalrett nr. 1, khachapuri – en slags ostekake som finnes i mange varianter. Ikke kalorifattig, men god som hurtigmat på veien.