Sørens blogg fra det sørlige Afrika
Følg med i hans duggfriske innlegg fra reisens begynnelse i Cape Town – en av Sørens absolutte yndlingsbyer.
Les bloggen under, eller finn din neste reise til Sør-Afrika
Om du har kommentarer til Søren og hans blogg, kan du gå videre til hans Facebook-side
Gjensyn med Cape Town
24. februar 2017
En avis ville en gang ha meg til å utpeke min favorittby, og svaret kom prompte: Roma, fordi jeg alltid har vært meget opptatt av antikken og de klassiske severdighetene. Men skulle jeg ha pekt på den byen jeg helst ville slå meg ned i utenfor Danmark, tror jeg nok svaret ville være Cape Town.
Byen er innbegrepet av ”Easy Life”, middelhavsatmosfære, behagelig klima, naturskjønne omgivelser og glade turister. En god halvtimes kjøring i alle retninger bringer en til henholdsvis Kapphalvøyas naturreservat, de pittoreske vinbyene Paarl, Stellenbosch og Franschhoek, og Taffelberget eller Hermanus, en av verdens beste hvaldestinasjoner. Byens restauranter har internasjonal ”Michelin-klasse”, noe som eksempelvis gjelder The Test Kitchen, La Colombe, The Tasting Room, Nobu og Aubergine, selv om ulempen er at de alle har månedlange ventelister.
Sjåføren vår var et annet menneske da vi kjørte derfra
26. februar 2017
På vei mot Taffelbergets kabelbane kjører vi tvers gjennom Cape Town, og jeg rekker å undre meg over to ting. For det første hvor raskt byen vokser. Nye hus og hoteller skyter frem overalt, og de gamle blir nennsomt renovert, mens byen klarer å bevare og forene sitt klassiske engelske look med de nye fornemme moderne bygningene. For det andre kan man ikke unngå å undres over hvor velholdt og ren byen fremstår. Her er ingen sigarettstumper, pølsepapir, pappkrus eller tyggegummiflekker, som ellers forekommer i så rikelige mengder i København og omegn, så jeg spør sjåføren vår hvordan man holder byen ren. Jo, de tømmer for det meste bare søppelkurvene, som står oppstilt overalt. Man har jo ingen grunn til å kaste noe fra seg når man lett kan bli kvitt søppelet. Så enkelt er det altså.
Myten om det tomme landet
28. februar 2017
Europeerne seilte rundt Kapp det gode håp i 1488 på vei mot kryddereventyret i Østen. En last muskatnøtter fra Indonesia var mer verd enn sin vekt i gull. Underveis var det bruk for sikre naturlige havner med friskt vann og mulighet til å trekke skipene på land. Sjøreisene var umåtelig lange, og de hyppige stormene nødvendiggjorde omfattende reparasjoner. Cape var en slik havn, der portugiserne Bartholomeu Diaz og senere Vasco da Gama var de første i land. Her møtte de landets beboere, san eller khoisan, som europeerne senere kalte buskmenn eller hottentotter.
Etter hvert som kolonien vokste, kom det flere til. I 1685 ankom 200 franske hugenotter, protestanter som hadde flyktet til Nederland for å unngå katolikkenes forfølgelser. Betingelsen var at de lærte nederlandsk og gikk i den nederlandske kirken, altså ble nederlandske nybyggere. Franskmennene viste seg å være driftige og dyktige bønder, som fikk innført vindyrking i kapprovinsen.
Markedsføring trakk flere folk til. De gamle vedholdende mytene om det tomme landet, som fløt av melk og honning, og som europeerne fant, tok i bruk og utviklet, har holdt seg friske helt frem til våre dager. Det er selvfølgelig det rene vrøvl. Der har vært kvegnomader i området i atskillige tusen år. Arkeologiske spor fører sauehold tilbake til år 100 e.Kr. og kveg tilbake til 600-tallet.
Gresslandet i det vestlige Cape var nok frodig i perioder, men den magre jorden og det sparsomme regnet tillot ikke gressing året rundt, og khoisan-folket utviklet en nomadekultur der de sirkulerte mellom beiteområdene. West Cape har vinterregn som gir rimelige mengder av grønt, frodig gress. Mot slutten av vinteren drog man inn i landet, der kveget nå kunne gresse langs elvebreddene, som hadde ligget urørt i vinterhalvåret. Den samlede befolkningen av buskmenn har antakelig ligget rundt 50 000, som svarer til det maksimale kvegholdet. Flere dyr ville medføre overbeiting. Nomader er ikke spredt i landskapet, men holder til der kveget er, der beitemarkene er.
Dette førte til to misforståelser som ble rapportert hjem til Europa: 1) masser av mennesker og kveg med et rikt landbruksland, og 2) masser av tomt land som kan tas i bruk. Konklusjon: Praktfullt land med masser av beitemuligheter og god plass til nye beboere. Intet kunne være mer misvisende, og snart viste det seg også at der bare var plass til én rase.